Dagens nøtt: Du er overhode for en norsk familie på fem.
Du skal frakte hylende unger og 65 kilo påskepikkpakk fra Oslo til Trysil.
Du får valget mellom en tandemsykkel eller ei utrangert stridsvogn.
Hva gjør du?
Et umulig valg
OK, det er ei søkt problemstilling. Men Stortinget har stått overfor ei lignende og minst like frustrerende nøtt – inntil Ap og Høyre satte en sannsynlig stopper for det hele med sin konklusjon i dag.
De fleste fornuftige mennesker ville nemlig tenke i fire trinn:
- Stridsvogn eller sykkel?!? Latterlig. Vi dropper heller hele turen.
- Jeg har ikke lyst til å skuffe bestemor i Trysil heller. Det vi trenger, er jo ei stasjonsvogn. Kan det virkelig være så fordømt vanskelig å få tak i ei stasjonsvogn?
- Tandemsykkelen er i hvert fall helt ubrukelig. Selv uten bagasje, må vi ofre flere av ungene.
- Stridsvogna er håpløst gammeldags og lukter vondt. Den ser brutal ut, er altfor bred og gir dårlig stemning overalt hvor vi kjører. På den annen side: Det er god bagasjeplass, motoren går tross alt, og ... hei, nøkkelen står i!
Familieoverhodets logiske konklusjon:
«Av mangel på gode alternativer, må det nesten bli stridsvogna. Den er dessuten kjøreklar. Hopp inn, unger – vi må rekke fram til påske! »
Hvordan kan så noen være skuffet og overrasket over at Norge går mot et ja til EUs datalagringsdirektiv?
Les også: Dette bør du vite om DLD
Nyansene som forsvant
Jepp, det handler verken om militært forfall eller lengsel etter påskeferie.
Det handler om hvordan et teknologipolitisk veivalg i Norge helt unødvendig degenererte til meningsløs kjekling, der selv nøkterne tvilere måtte kjøpslå med seg selv om to helt uforsonlige absolutter:
Personlig frihet og barneovergrep. Er du for én, er du visst nå for begge.
Ifølge politiet og Arbeiderpartiet er bekjempelsen av pedofile delingsnettverk uten lagringsplikt på trafikkdata omtrent som å frakte en familie på fem med tandemsykkel fra Oslo til Trysil (det kan saktens gå ei stund, men så blir det verre – og vær forberedt på å måtte ofre barna).
Ifølge Datatilsynet , Tysklands forfatningsdomstol og et flertall av svenske parlamentarikere , er EUs datalagringsdirektiv omtrent som ei gammel stridsvogn på motorveien (brutal, utdatert, altfor bred og til unødig forkleinelse for det store flertallet).
Alternativ 1: Dropp hele turen
Midt i smørøyet sitter vippepartiet Høyre , med makt til å si ja eller nei til Trysil-påsken 2011.
Partiet får i dag mye tyn for å sitte på gjerdet, i motsetning til å strupe all videre tankeprosess rundt DLD allerede på punkt 1 («Latterlig – dropp hele greia») som alle andre. Vi ser her bort fra Aps helt særegne variant («Stridsvogn? Kult, kjør på!»).
For Høyre er et blankt avslag til all lagringsplikt i telekomsektoren som å si høyt at de tror PST-sjef Janne Kristiansen, Kripos-sjef Arne Huuse og politidirektør Ingelin Killengreen har løyet systematisk om trafikkdatas betydning overfor regjering, storting og alle andre i årevis. Som en eller annen skruppelløs tobakkslobbyist på 50-tallet.
Eller sett fra Erna Solbergs side: Hvis vi skal mistro hele det øverste embetsverket i justissektoren – hvem i all verden skal vi da tro på?
Alternativ 2: Vi trenger ei stasjonsvogn
Høyre liker lov og orden, og ikke minst å holde seg inne med bestemor i Trysil (EU, om noen var i tvil). Neste reelle mulighet er dermed alternativ 2:
Stasjonsvogn, fornuftsløsning – kompromiss.
Problemet oppstår når det ikke finnes ei kjøredyktig stasjonsvogn å oppdrive i hele kongeriket.
DLD-motstanderne har nemlig fra EUs vedtak i 2006 rettet all energi mot å sabotere hele Trysilturen, og glemte den opplyste debattens ABC:
Ethvert alvorlig samfunnsproblem med kun ett forslag til løsning, må ha et reelt alternativ.
Med alle ess på hånda fra før, og et dårlig skjult forhandlingsmål om å bli kvitt skattelistene , har Høyre selv vist liten vilje til DLD-pragmatisme.
Dermed kunne Erna Solberg ganske trygt la stortingsgruppen vurdere de konkrete alternativene som faktisk lå på bordet:
Nummer 3 – tandemsykkelen – og nummer 4 – Dette bør du vite om DLD .
Leseren kan dedusere seg til svaret selv.
Hva skjedde?
Her i TU har vi etterspurt «stasjonsvogna» – altså et fornuftig alternativ til DLD som i det minste kan heve sakligheten på debatten – i snart ett år.
Ansvarlig redaktør Tormod Haugstad avrundet slik på lederplass 16. april i fjor, under tittelen «Nei til EU-direktivet, ja til datalagring»:
«Etter vårt syn går det an å si nei til EU-direktivet, men ja til å møte politiets behov. I stedet for å kjøpe EUs unødvendig omfattende ferdigpakke, bør vi være modige nok til å lage vår egen lovgivning på et område som griper så direkte inn i våre liv. Hvis vi ikke klarer å gjøre denne jobben selv – på en måte som samler nasjonen – skyldes det juridisk og politisk latskap.»
Tre måneder senere kom svaret.
– Jeg vil ta initiativ til å lage et norsk kompromiss utenfor direktivet, basert på norske behov. (Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, Aftenposten, 9. juni 2010)
– Vi ønsker å få til et kompromiss der politiets behov ivaretas, men der hensyn til personvern er langt bedre enn innenfor EUs datalagringsdirektiv. (Sps parlamentariske leder Trygve Slagsvold Vedum, Nationen, 16. juni)
Det ble selvfølgelig med ønsket.
«Det nasjonale kompromisset» forsvant gradvis ut i glemselen, atter en gang til fordel for en polarisert retorisk støytåke av barneporno og terrorfrykt mot Stasi-sammenligninger og endeløse Twitter-referanser til George Orwells «1984».
I tolvte time
Etter ni måneders svangerskap, bare timer før Høyres avgjørende gruppemøte, kom framstøtet:
«Tre opposisjonspartier og to regjeringspartier ber innstendig Høyre samarbeide om et nasjonalt regelverk for datalagring til erstatning for EU-direktivet. Partileder Erna Solberg bekrefter en invitasjon til samarbeid i tolvte time, men vil ikke kommentere innholdet.» (NTB, 9. mars 2011)
Skulle vi endelig bli presentert for ei kjøredyktig stasjonsvogn?
Her i TU kastet vi oss på tråden:
«Inneholder forslaget en lagringsplikt? Hvilke data er det snakk om? Er det et fullverdig lovforslag? Kan vi få presentere det bredt i TU? Vi lover å gi det god plass. Er det omfattende?»
– Vi jobber med å få det på plass akkurat nå. Ring XXX, han sitter i gruppen som utformer det, sa en profilert DLD-motstander fra den nye og svært spesielle koalisjonen Sp, SV, KrF, V og FrP.
– Det er et forhandlingsutspill, og jeg kan ikke gå inn på innholdet her og nå, sa den nevnte XXX, også han fra den nye koalisjonen.
Ett døgn senere:
– Det var ikke særlig omfattende, nei – og heller ikke særlig konkret, sukket en kjent DLD-motstander fra Høyre, etter at hans side nettopp hadde tapt maktkampen i stortingsgruppen.
Ingen stasjonsvogn denne gangen heller, altså.
Og hvor etterlater det oss?
TUs datalagringsdirektiv
Vel – siden våre folkevalgte tydeligvis aldri kommer til å gjøre det, skal pinadø TU skru sammen stasjonsvogna selv.
Noen kunne jo like gjerne gjøre et forsøk, siden DLD uunngåelig skulle bankes gjennom på tinget likevel (vi hadde riktignok håpet å servere leserne noe annet og bedre enn vårt eget sammenraskede forslag, og ikke minst tidligere, men sånn må det visst bare bli).
Tabellen du ser ovenfor baserer seg på formelle intervjuer og uformelt kaffesnakk med politikere, telekomeksperter, tilsynsmyndigheter, europajurister, PST og Kripos over en periode på to år.
Resultatet er en knusktørr pakke for spesielt interesserte, strippet for vakre setninger om individets integritet og andre ting man skriver ballader om. Vi har i stedet zoomet inn på det mest konkrete og kjedelige:
Hvilke trafikkdatatyper bør vi lagre, og hvor lenge?
Byråkratstoff, normalt sett mat for folk som lager senere forskrifter, men som i denne helt spesielle saken har alt å si – til og med for å danne seg en enkel ja/nei-mening.
Vi ga blanke i lovprosessen, nye krav til Datatilsynet , domstoler, innsyns-problematikk og ymse personvernfremmende tilleggstiltak.
Sånt kan ekte politikere vinne velgere på, og da ordner ting seg ofte helt av seg selv.
TUs datalagringsdirektiv er slett ikke noen A6 Avant. Det er mye nærmere en rusten Volvo 245 når det gjelder stasjonsvogner (les: Ikke EU-godkjent).
Men vår stasjonsvogn kan rulle. Den er noe konkret.
Stortinget ga oss aldri noen ting.
Klikk her for å laste ned PDF-en.
Les også: Er Stortinget på nett?
TU MENER: Nei til EU-direktivet, ja til datalagring
4 gode spørsmål:
– Med TUs DLD ville Telenor/Netcoms kostnader til datalagring vært langt mer på linje med telebransjen i EU. Da kunne vi sluppet veto, med juridisk dekning for å hevde at DLD ikke er EØS-relevant. Skulle dette likevel ikke føre fram, ville man gjennom å innføre en nasjonal lagringsplikt vist EU-systemet politisk vilje til å harmonisere og styrke europeisk politisamarbeid. (For utfyllende sak om EØS-relevansen, les her )
– Lokasjonsdata og e-post ville gått ut, hvorav det første etter vår mening er DLDs aller mest inngripende tiltak (les denne , denne, denne eller eventuelt denne fra NY Times om du lurer på hvorfor). Lagringstiden halveres (på linje med Høyre/Ap-avtalen), og Norge ville sikret nasjonal kontroll og debatt rundt sannsynlige utvidelser og såkalt «formålsutgliding» i framtida.
– Ingenting, de ville fått alt de noensinne har bedt om: «Evig» sikret tilgang (lagringsplikt) til alle trafikkdata de benytter til etterforskning i dag pluss mere til, samt økt lagringstid og dermed EU-harmonisering.
Lokasjonsdata er det mest inngripende tiltaket (se linker over), E-post er først og fremst unødvendig og ineffektivt. Det viktigste, særlig i møte med EU, er at begge ville gitt en prinsipiell og teknologisk begrunnelse: I motsetning til andre deler av direktivet, betyr nemlig lokasjonsdata og e-post-metadata at teleselskapene pålegges å konstruere og deretter lagre elektroniske spor de ikke på noe tidspunkt har hatt bruk for i sin kommersielle virksomhet. |
Ville TUs datalagringsdirektiv vært bedre eller verre enn EUs?
Si din hjertens mening i kommentarfeltet .
