Regjeringen har Klimameldingen utsatt fordi regjeringens egne departementer krangler om kostnader og effekter på klimatiltak.
Mye vann har rent i havet siden 17. januar 2008 da alle partiene unntatt Frp skrev under på klimaforliket. Et halvt år seinere kom finanskrisen. I 2007 trodde politikerne at man kunne tjene penger på strenge klimamål.
Stoltenbergs “månelanding” på Mongstad skulle nettopp dreie seg om å utvikle en helt ny teknologi for rensing av CO2, en teknologi som vi kunne selge til andre.
Som teknologiutviklingsprosjekt kan Mongstad fortsatt lykkes, men ingen vet hvor lang tid det vil ta.
Det eneste vi vet er at det vil koste enda mange flere milliarder. Forhåpentlig har også politikerne lært at man ikke kan vedta en teknologisk utvikling.
Fordi EU-landene ikke klarer å bli enige om man skal stå fast på klimamålene om å kutte mer enn 20 prosent av klimautslippene innen 2020, tør ikke norske politikere gå foran med egne mål.
Dette er en av årsakene til at man ikke får bygd verken aluminiumsverk i Finnmark eller jernverk på Tjeldbergodden. Man vet ikke om EU vil gi kvotefritak for at disse industrivirksomhetene får bruke gasskraft som energiforsyning. Til tross for at norskprodusert gasskraft er det mest lønnsomme.
I en finanskrisetid er det politisk mer opportunt å presentere en oljemelding enn en klimamelding. I Ola Borten Moe har olje-Norge fått en statsråd som fronter oljeindustriens interesser, gjerne krydret med et Churchill-sitat.
Oljemeldingen legger opp til det stikk motsatte av klimamålene: Økt utvinningsgrad vil kreve langt mer energi og dermed øke CO2-utslippene. Å la oljen ligge i bakken er også et klimatiltak, men så dyrt at ingen politikere tør snakke høyt om det.
Status i dag er at regjeringen både vil ha mer olje- og gassproduksjon og gå foran når det gjelder klimatiltak. En slik Ole Brumm-politikk går ikke i praksis. Derfor vil de mest effektive klimatiltakene som Miljødepartementet kunne tenke seg innen industri og transport tape kampen mot arbeidsplasser og nasjonaløkonomi.
Men dette er også et spørsmål om politikerne svikter sine egne løfter og kommende generasjoner. Det er lett å skylde på dårlige tider når Rec legger ned arbeidsplasser og Think går konkurs.
De som rammes av en orkan i New York eller mister hus og hjem i en flom i Gudbrandsdalen har erfart at klimaendringer koster mer enn klimatiltak. Men det er lettere for politikerne å hjelpe ofrene i etterkant enn å pålegge innbyggere og næringsliv kostnader basert på et føre var-prinsipp.
