Oppstandelsen var stor da Universitetet i Oslo var uplassert på den anerkjente universitetsrankingen til Times Higher Education nylig.
Etter hvert kom forklaringen. UiO var registrert med 18009 ansatte i stedet for 1800,9 ansatte, som er det korrekte. Det ga inntrykket av et universitet med svært liten vitenskapelig produksjon per ansatt.
Les også: UiO fikk ikke innsyn
Engasjert
Etter mye om og men kom UiO inn på lista, men på en skuffende 186. plass - mot en 100. plass i fjor.
– Vi skal drepe disse systemene, men inntil videre må vi få innsyn i hvordan universitetsrankingene er lagt opp og hvilke kriterier som brukes, sa han under debattmøtet "Frokost med Bernt" på Blindern i forrige uke.
Etter debatten er han mer moderat i uttalelsene.
– Dette var en spissformulering og jeg mener ikke dette bokstavelig. Vi kan ikke heve oss over disse rangeringene. De er kommet for å bli, men det er viktig med transparens. Allmennheten må få vite hva det dreier seg og hva rangeringene faktisk måler. Folkene bak rangeringene må ta innover seg universitetenes rolle i samfunnet, og den er det ikke like lett å måle. Å måle dannelse og omdømme er for eksempel ikke enkelt, sier rektoren til Teknisk Ukeblad.
Les også:
– Livsfarlig
Times Higher Education ville ikke gi ham innsyn i metodikken bak rankingen. Han forteller om uvanlige prosedyrer for å skaffe seg innsyn.
– De nektet oss innsyn i materialet. Jeg ble deretter intervjuet av britiske medier og uttrykte meg kritisk. Jeg leste også i britiske aviser for å få vite mer om hvordan rankingen er laget, sier rektoren. Etter oppslag i britisk presse virker det som folkene bak rankingen nå vil være noe mer åpne.
– Nå kan jeg med glede fortelle at de kommer hit for å snakke med oss. Datoen er ikke satt, men de kommer hit og det ser vi fram til, sier Ottersen.
– Hvor stor makt har slike rankinger?
– Stor makt? De er jo livsfarlige. Rangeringene blir viktige i rekrutteringen fordi både forskere og studenter ser på dem, sier Ottersen.
Pengesterkt
Også Marianne Aasen (Ap), leder av Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen på Stortinget, er kritisk til universitetsrankinger.
– Det skjer så mye spennende ved norske universiteter og høyskoler at jeg får lyst til å studere igjen. Men jeg er kritisk til én trend, nemlig disse rangeringene som pressen liker å gjengi. Det er umulig for leserne å vurdere hva som blir målt, sier Aasen.
Hun legger til:
– Vi må også huske på at det står kommersielle selskaper bak mange av rangeringene. Det sitter pengesterke familier og bestemmer hvor barna skal studere på bakgrunn av universitetenes plasseringer på slike rangeringer. Men rangeringene måler ofte ulike ting, sier Aasen.
