Uten innsikt i hvorfor dette skjer igjen, er undertegnede opptatt av følgende spørsmål: Hvordan kan disse akselbruddene initiere bruk av oppdatert kunnskap om utmatting på samme måte som Alexander Kielland-katastrofen (AKK) bidro til?
For utenforstående kan det synes langt enklere å få utredet Signatur-havariene (SH) enn ved AKK. Grunnen er at både geometri og de ytre krefter som virker, synes å være enklere å klarlegge.
Det må konstateres dessverre, at en ikke ubetydelig andel av teknologiske fremskritt skyldes havari og o. l. Og aldri har vel en katastrofe, i alle fall her til lands, gitt et så markant materialteknologisk og bruddmekanisk løft som AKK gjorde. Slik jeg har forstått det, var det Sintef/NTH som stod for størsteparten av utredningsarbeidet med å forklare havariet ved AKK. I den forbindelse fikk verkstedindustrien utrolig mye kunnskap fra NTH/Sintef-miljøet ved blant annet bedriftsinterne kurs og foredrag samtidig som dette miljøet vokste i faglig anseelse. Derfor var det ikke bare offshoreindustrien som fikk denne matnyttige bruddmekaniske kunnskapen. Følgen av dette er derfor ikke få milliarder som er spart i form av unødvendig sveiseutbedring ved den nye måten å kvantifisere bruddfaren på.
Kunnskapsformidlingen som fulgte etter AKK, hadde basis i en universitetsinstitusjon og var etter mitt skjønn langt naturligere enn det som i dag skjer med Det NorskeVeritas som hovedutreder av SH, slik jeg har oppfattet. Dette går ikke på kompetanse, for Veritas skal ha all ære som et viktig teknologisk lokomotiv i Norge. Men fordi Veritas er implisert i kvalitetssikringen av Signatur-togene, er det ikke lett å få en oppfatning av at deres vurderinger av virkeligheten er like objektive.
En vanlig oppfatning er vel at norsk verkstedindustri er mer kjent med dynamisk last på statiske strukturer som for eksempel plattformer til havs enn tilsvarende på roterende maskindeler. Men det må likevel være “Gefundenes Fressen” for NTNU og tilsvarende institusjoner å få alle detaljopplysninger om SH slik at man kan få kunnskapen om dette ut til studentene og industrien.
Ut fra disse refleksjoner har Teknisk Ukeblad i fremtiden flere meget viktige hensyn/oppgaver å ta i betraktning. Konkret ville det være utrolig nyttig og ikke minst interessant om de fremtidige artiklene i TU som forklarer SH, legges på et atskillig høyere teknisk teoretisk plan enn i dagspressen.
Gjennom min kontakt med TU har jeg et solid inntrykk at bladet har mange lesere og ikke bare abonnenter. Det er også imponerende at bladet har mange oppegående matematisk kyndige problemløsere i “Smutthullet”. Men når det gjelder enda mer samfunnsgagnlig innhold som for eksempel en kvantifisert utredning av SH, har innholdet hittil vært heller magert. Det skyldes forhåpentlig at design og laster hittil ikke har vært tilgjengelig. Her er det nærliggende å minnes Lord Kelvins utsagn om arbeid som er tuftet på naturvitenskap, som jeg har oppfattet omtrent som følger: “Dersom det du vet om en ting kan måles eller uttrykkes i tall, er det verdifullt. Hvis ikke er det verdiløst”. Etter mitt skjønn er det Lord Kelvins utsagn som bør skille TUs innhold, mer enn i dag, fra vanlig journalistisk presse.
