Noen finansanalytikere frykter at en slik holdning vil redusere verdien av Arcus på det åpne markedet. En investor vil frykte statlig innblanding i driften, noe som kan redusere muligheten for forretningsmessig utvikling og den verdien investor kan få ut av pengene. En binding til bruk av norsk potetsprit vil også pådra ekstra kostnader som får samme virkning. Slik kan en analytiker si som bare ser verdien i de tall som kan settes inn i et regneark – uten å ta hensyn til andre verdivurderinger som faktisk kan gi økonomisk uttelling. Ut fra franske erfaringer vil en forpliktelse til å bruke norsk potetsprit øke verdien av produktet akevitt – og selskapet Arcus.
Strenge regler øker verdien
Druer til produksjon av cognac kommer fra distriktet Charente omkring byen Cognac, og druer til produksjon av champagne kommer fra oppmålte parseller i distriktet Champagne omkring byene Reims og Epernay. Produksjonen av champagne styres av et strengt regelverk. Det begrenser produksjonen, som nærmer seg det maksimale som er mulig å produsere av champagne. Cirka 80 prosent av arealet som kan brukes til denne produksjonen, er tatt i bruk, og det tillates et begrenset utbytte pr. hektar. En begrensning i utbytte pr. hektar sikrer god kultivering av vinrankene med tanke på best mulig kvalitet av sluttproduktet.
Er det så aktuelt å ta inn billige druer fra andre områder eller øke utbytte for å møte økende etterspørsel? Selvsagt ikke. Den høye prisen skyldes produktets eksklusivitet – med kombinasjonen av den spesielle kvaliteten som naturen produserer, tradisjonen og kompetansen. Dersom man begynner å tukle med et strengt regelverk for denne produksjonen, faller verdien radikalt.
Eksklusiviteten
Det er potetspriten som gjør norsk akevitt eksklusiv og spesiell, selv om vi har andre gode historier og myter knyttet til vår akevitt, eksempelvis linjepassering og tradisjonelle krydderier. Det kan hende at bevisstheten blant forbrukerne om at poteten er opprinnelsen til akevitten – og at dette er et eksklusivt trekk for norsk akevitt – ikke er så høy som den burde være. Dette bør det imidlertid være mulig å gjøre noe med. All erfaring fra franske matprodukter med opprinnelsesmerking viser at et strengt regelverk øker verdien av produktet – etter en tid med bevisstgjøring av forbrukeren.
For en tid tilbake besøkte jeg et lite kooperativ på en øy utenfor Charente. Der ble det dyrket poteter side om side med druer for cognacproduksjon. Potetene var opprinnelsesmerket og hadde en meget høy verdi i markedet. Potetsortene var de samme tidligpotetene som i andre distrikter i Frankrike, men det spesielle jordsmonnet og dyrkingsteknikken ga eksepsjonell kvalitet. Pris til bonden var fem franske franc pr. kg, mens en produsent av samme sort i Bretagne samtidig bare fikk 0,5 franc. Det som ble importert til Norge, og som var godt nok for den norske forbrukeren, var billigste sort...
