Nye analyser av Leonardo da Vincis gåtefulle maleri «Mona Lisa» avslører at maleren brukte giftstoffet plumbonakritt i malingslaget – en banebrytende teknikk.
Ved hjelp av røntgenstråler har forskere analysert den kjemiske strukturen på en liten flekk av det berømte kunstverket.
Analysen har gitt ny innsikt i teknikkene da Vinci brukte for å male sitt verdensberømte portrett av kvinnen med det utsøkte, gåtefulle smilet.
Forskere mener at da Vinci, kjent for å være svært kunnskapsrik, nysgjerrig og oppfinnsom, kan ha vært i et spesielt eksperimentelt humør da han begynte å jobbe med Mona Lisa tidlig på 1500-tallet.
Oppskriften på oljemalingen som da Vinci brukte som grunnlag på panelet av poppeltre, har en helt særegen, kjemiske signatur.
– Da Vinci elsket å eksperimentere, og hvert av maleriene hans er helt forskjellige teknisk, forteller Victor Gonzalez, studiens hovedforfatter og kjemiker ved Frankrikes fremste forskningsorgan CNRS.
Gonzalez har studert de kjemiske sammensetningene til flere titalls verk av da Vinci, Rembrandt og andre kunstnere.
– Det er interessant å se at da Vinci faktisk brukte en helt spesiell teknikk da han la grunnlaget for portrettet av Mona Lisa, sier Gonzalez i et intervju med nyhetsbyrået AP.
Helt konkret fant forskerne en sjelden og svært giftig forbindelse, plumbonakritt, i Leonardos første lag med maling.
Oppdagelsen bekreftet for første gang det kunsthistorikere tidligere bare hadde antatt: at Leonardo mest sannsynlig brukte blyoksidpulver for å tykne og hjelpe til med å tørke malingen da han begynte å jobbe med «Mona Lisa». Det berømte maleriet henger i dag bak et beskyttelsesglass i Louvre-museet i Paris.
Carmen Bambach, en spesialist i italiensk kunst og kurator ved New Yorks Metropolitan Museum of Art, som ikke har vært involvert i studien, karakteriserer oppdagelsen som svært spennende.
– All innsikt i da Vincis maleteknikker er ekstremt viktige nyheter for kunstverdenen, mener hun.
– Det at man har funnet plumbonakritt i maleriet vitner om da Vincis lidenskapelige og konstante eksperimentering som maler. Det gjør ham både tidløs og moderne, skriver Bambach i en epost til AP.
– Alt Leonardo laget, er svært interessant. Han var både kunstner, kjemiker og fysiker – han hadde mange ideer, og han eksperimenterte mye, sier Gilles Wallez, professor ved Sorbonne-universitetet i Paris og en av forskerne bak den nye studien, til nyhetskanalen CNN.
Fragmentet av maling fra basislaget som er blitt analysert, er knapt synlig for det blotte øye. Det er ikke større enn diameteren til et menneskehår og stammer fra øverste, høyre kant av maleriet.
Forskerne kikket inn i atomstrukturen ved hjelp av røntgenstråler i en synkrotron, en stor maskin som akselererer partikler til nesten lysets hastighet. Prosessen gjorde det mulig å avsløre flekkens kjemiske sammensetning.
Plumbonakritt er et biprodukt av blyoksid. Forskerne mener derfor med stor sikkerhet at Leonardo da Vinci brukte pulveret i malingsoppskriften sin.
– Plumbonakritt viser virkelig et fingeravtrykk av oppskriften hans. Det er første gang vi faktisk kan bekrefte dette kjemisk, sier Gonzaelez.
Også den nederlandske mesteren Rembrandt kan senere ha brukt en lignende oppskrift da han malte sine bilder på 1600-tallet; Gonzalez og andre forskere har også tidligere funnet plumbonakritt i arbeidet hans.
– Det forteller oss at disse oppskriftene ble gitt videre i århundrer. Det var en veldig god oppskrift, fastslår Gonzalez.
Leonardo antas å ha oppløst blyoksidpulver, som har en oransje farge, i linfrø- eller valnøttolje ved å varme opp blandingen for å lage en tykkere, raskttørkende masse.
– Det du får, er en olje som har en veldig fin gylden farge. Og den har en konsistens som honning, forteller Gonzalez.
«Mona Lisa», som Louvre opplyser er et portrett av Lisa Gherardini, kona til en florentinsk silkehandler, har i alle tider ført til spekulasjoner på grunn av det underfundige smilet og uutgrunnelige blikket.
Og selv om forskere stadig avslører nye hemmeligheter knyttet til verket, inneholder det fortsatt mye mystikk.
– Det er mange, mange flere ting å oppdage, helt sikkert. Vi skraper nok knapt i overflaten, mener Gonzalez.