Disse kablene styrker og sparer betong for det nye Nasjonalmuseet

Prestisjebygget som reiser seg bak den gamle jernbanestasjonen, begynner for alvor å ta form. Gravejobben er unnagjort, dekket over kjelleren er ferdig og arbeidene begynner å skyte fart for alvor.

– En ting som er sikkert, er at ingen dager her er like. Bare på et par dager har så mye endret seg på byggeplassen, sier byggeleder Espen Frøyen Thomsen, som sammen med sine kollegaer har ansvaret for betongarbeidene på Prosjekt Nytt Nasjonalmuseum. Siden han kom på byggeplassen for over et år siden, har han holdt fremdriften oppe og sikret kvalitet i alle ledd for byggherren Statsbygg.

Fremtidsbygget

Til grunn for utbyggingen ligger konseptet «Futurebuilt», der bygg som oppføres i tråd med konseptet skal bruke mer miljøvennlige byggemetoder, samtidig som de skal være høyverdig arkitektur og oppføres som passivhus. Et av mange eksempler på hvordan disse idealene etterleves, ligger i valget av materialer.

– Futurebuilt er et konsept som flere statlige bygg oppføres med. Munch-museet og vi skal gå foran med et eksempel på hvordan det kan gjøres. Det er blant annet visse krav om minst mulig karbonfotavtrykk, og derfor bruker vi en spesiell type lavvarmebetong som har mindre CO2 knyttet til produksjonen. 

–Vi har også boret oss gjennom bakken og ut til Oslofjorden og etablert et sjøvannsinntak som vil sørge for en energivennlig temperaturregulering av det nye museet, sier Thomsen.

Utfordrende teknikker

En ekstra utfordring for prosjektet, er nytenkingen som ligger bak mye av byggets egenskaper. For å oppnå ønskene til arkitekten tas det i bruk byggemetoder som normalt er forbeholdt helt andre typer konstruksjon.

– Det er mange spennende løsninger som er valgt for konstruksjonen av bygget, sier Thomsen. Et av eksemplene er måten betongens volum reduseres samtidig som styrken til dekket beholdes.

– Det gjør vi ved å etterspenne betongen. Det er vanlig på broer, men ikke så vanlig på bygg, forklarer Thomsen. 

Etterspenningen av betongen gjøres med dusinvis av vaiere, laget av spesielt sterkt stål. 

– Ta en titt på den kranen der, den er bygget opp av stål som kanskje har en strekkfasthet på 355 megapascal. Kablene som vi bygger inn i betongen har en strekkfasthet på over 1800 megapascal, sier han og peker mot en av de mange kranene som står på byggeplassen. Vaierne som ligger over armeringsjernet og venter på å bli dekket av betong, vil etter utstøpning bli spent opp og presse den herdede betongen sammen, noe som gir en mer effektiv utnyttelse av betongen.

– Betong trives best under trykk, og vi legger 22 tonn press på hver av vaierne. Armeringen forankres på hver side, og så trykker vi betongen sammen. Dermed kan etasjedekkene bygges med mindre volum, men samme styrke. Med 24 kabler som hver står under 22 tonn, er det ganske heftige krefter på spill, forklarer Thomsen.

De massive betongdekkene i det nye Nasjonalmuseet legger opp til et gulvareal som mangler sidestykke i Norge. Når bygget står ferdig i 2020 med sine svimlende 54.000 kvadratmeter overflate, over 13.000 av disse utstillingsareal, vil det være det fjerde største museet i verden.

– Det er ikke rart at dette regnes som et prestisjeprosjekt. Her er det ikke spart på mye, og de utfordrende løsningene finnes i alle kriker og kroker.

Sjøvann til fordel og ulempe

En av de største utfordringene i starten av prosjektet, har vært vannstanden i bygggropen. Bare et steinkast unna ligger Oslofjorden, og bunnen av bygget ligger rundt 6 meter under havoverflaten. Betongkonstruksjonen som ligger under føttene våre er konstruert med trippel sikring mot vanngjennomtrengning i skjøtene. Det er utfordring nummer én: 

– Vi har gravd oss langt under havnivå. Det er faktisk som å være om bord i en diger båt, hadde det ikke vært for pumper og forankringer i bakken, ville vi flyte opp, sier Thomsen.

Pumpene som jobber med å holde vannet unna, vil en dag bli slått av. Det skjer først når byggets egenvekt har blitt så massiv at den klarer å motvirke oppdriften på vannet. Når han står nede på laveste nivå i bygget, en massiv kjeller som skal brukes til tekniske installasjoner, må han peke høyt for å gi et anslag på hvor vannstanden ligger.

– Akkurat nå er det anker kombinert med utpumping som holder bygget nede, men når vi har 80% av Oppdals-skiferen på plass utenfor bygget, vil det sammen med forankringsstag til fjell, være nok til å holde det nede uten pumpene.

Har perspektiv på hundre år

Skiferen som han snakker om, er i ferd med å testes ut på forsiden av bygget. Der de fleste tenker at skifer består av heller, byr Nasjonalmuseets konstruksjon på massive blokker av skifer som bygger opp en enorm fasade.

– Vi har en mockup gående nå, som har blitt svært så populær for publikum, og allerede et yndet fotomotiv. Minst like viktig er mockup-en for at vi skal kunne teste ut skiferen og metoder for å legge den, sier Thomsen.

Arbeiderne er godt i gang med å bygge videre på veggen, og lærer seg leggeteknikken mens støpingen av dekkene bak er i full sving. For på denne byggeplassen, jobbes det i mange parallelle løp.

– Akkurat nå er det kanskje et par hundre personer som jobber på plassen, men på det meste skal det være circa tusen arbeidere i sving på byggeplassen. 

Espen er ansatt i prosjektledelsesfirmaet Stema Rådgivning, som representerer byggherren på stedet. Sammen med et halvt dusin andre Stema-ansatte, holder de tett oversikt over planlegging, iverksetting, fremgang og kvalitet.Samtidig krever oppgaven at han holder god kontakt med både de rundt 25 arkitektene og 50 rådgivende ingeniører som sitter i det massive brakkebygget, sammen med resten av prosjektledelsen som styrer rundt 20 entrepriser og deres hundrevis av ansatte på stedet.

– Dette er jo et bygg som etter beskrivelsen skal vare i «utover hundre år», og et signalbygg. Om fem hundre år skal det stå her ennå, dersom det ikke har vært en bevisst avgjørelse på å fjerne det. Et museum skal jo vare lenge.