Slik jobber de for å etablere verdens mest effektive og miljøvennlige skipsfart
Tilbake i 2015 tok DNV initiativet til Grønt Skipsfartprogram (GSP), som har som mål å gjøre Norges skipsfart til verdens mest effektive og miljøvennlige. I dag består satsingen, som er tuftet på dugnad, av en rekke sentrale private og offentlige aktører innen næringen.
– Da vi startet opp partnerskapsprogrammet i januar 2015 bestod det av 16 private organisasjoner, i tillegg til både klima- og miljødepartementet og næringsdepartementet. Nå består verdikjeden av alt i alt 95 vesentlige spillere, som inkluderer ti offentlige observatører, vareeiere, rederier, havner, verft, leverandører av teknologi, tjenester og grønne drivstoff, samt offentlige etater og akademia.
Det forteller Narve Mjøs i DNV, som er programdirektør for Grønt Skipsfarprogram. Snart syv år etter oppstarten har initiativet virkelig fått vind i seilene.
– Vi har nå startet opp 35 pilotprosjekter, hvor 11 er implementerte eller under bygging, forteller han.
Trenger incentiver
Mjøs mener noe av det viktigste som skjer nå er at myndighetene går foran og viser vei.
– Vi bør ha krav om 30 prosent miljøvekting i nye anbud, og det bør også gjelde transport. Faktisk er det per nå kun en anbefaling, og ikke et krav. Innen ferjesektoren har man hatt grønne innkjøpskriterier som ofte har blitt vektet 30 prosent, og det med fantastiske resultater. Det har ført til en sterk modernisering av flåten, så det er noe vi mener staten også bør gjøre innenfor andre deler av offentlig virksomhet.
Mjøs mener samarbeid mellom det offentlige og private er et viktig suksesskriterie for å lykkes med å etablere verdens mest effektive og miljøvennlige skipsfart. Det samme gjelder også samarbeid innen privat og innen offentlig sektor.
– Vi ser stadig vekk flere sammenhenger der vi forstår at en del av løsningen på disse enorme utfordringene rundt klima er samarbeid. Privat næring og det offentlige må samarbeide, men også næringen må samarbeide med konkurrenter. Det kan selvfølgelig være krevende, for eksempel på grunn av ny teknologi innen autonomi som de ønsker å beskytte.
Det er disse samarbeidene Grønt Skipsfartprogram nå har lykkes med å etablere.
– I pilotprosjektene våre samles hele verdikjeden rundt bordet og identifiserer utfordringene, og vi legger til rette for å finne kjappe svar og løsninger i workshops. Vi endrer programmet i tråd med de trendene og behovene vi ser, og de siste to årene har vi også fått vareeiere og finans med på laget. Det har allerede gitt gode resultater, slår Mjøs fast.
«Brune flåter» gir dårligere finansieringsvilkår
Myndigheter har sagt at Co2-avgiften skal økes til 2000.– kroner tonnet innen 2030, og det gir aktørene en egeninteresse i å utvikle fremtidens teknologi og bli konkurransedyktige.
– Det har ført til en bevisstgjøring rundt hvor mye det vil koste når den økte Co2-avgiften slår inn på sikt. Det vil koste dem som sitter på en brun flåte dyrt, både finansielt og når det gjelder omdømme. De som har regnet på det ser at grønne drivstoff da blir konkurransedyktig på en helt annen måte. Dersom man sitter med gårsdagens energi blir det dyrt også for vareeierne som må betale indirekte for avgiften.
Mjøs forteller at den maritime næringen er tilhenger av Co2-avgiften, men at de ønsker at deler av inntektene skal overføres til et Co2-fond med NOX-fondet som modell.
– Det er ønskelig fordi man da kunne brukt pengene til å fornye flåten, og det grønne ville plutselig blitt konkurransedyktig på en helt annen måte. Det er bred enighet om at det ville vært et smart grep som ville akselerere det grønne skiftet, men så langt har ikke regjeringen vært villig til å lytte der.
Jon Leonhardsen har jobbet i DNV Environment Advisory de to siste årene, og har vært ansvarlig for flere pilotprosjekter. Han er også opptatt av viktigheten av å få med hele verdikjeden i samarbeidet.
– Det er tre store drivere i denne omstillingen: Det regulatoriske, vareeierne som kjøper transporttjenester, og de finansielle institusjonene som investerer, gir lån og formidler finansiering til omstillingen til ny teknologi, sier Leonhardsen.
Han forteller at på et av pilotprosjektene han jobber med for øyeblikket er Norges største pensjonsselskap KLP, som forvalter en stor portefølje med stort fokus på bærekraft, piloteier.
– I den piloten utarbeider vi et sett med prinsipper og kriterier med det formål å finansiere grønn omstilling i skipsfarten. Der definerer vi krav til utslippsbaner for rederier som ønsker finansiering, og kobler på EUs taksonomi. Dette gjør vi for at KLP og andre investorer og banker skal kunne vite at de finansierer rederier som er på vei mot et karbonavtrykk som er forenlig med Paris-avtalen.
Viktig jobb med stor påvirkningskraft
Leonhardsen er utdannet mariningeniør ved NTNU, og jobbet blant annet som teknologikonsulent før han søkte seg til DNV.
– Jeg ble gjennom min forrige jobb i shipping opptatt av det grønne skiftet, som kommer til å prege skipsfarten i økende grad i mange år framover. Det er den største omstillingen innen skipsfart siden seil til damp og damp til olje, men dette krever utvilsomt mer av bransjen.
Videre forteller han at den store påvirkningskraften de har i DNV var motivasjonen bak å søke seg dit. Når man jobber i DNV og Grønt Skipsfartsprogram kan man gjøre en forskjell i verden.
– Jeg så at stillingen ga eksponering mot den omstillingen samfunnet skal igjennom, og jeg syntes det var ekstra spennende at vi jobber i skjæringspunktet teknisk, økonomisk og regulatorisk. I rollen min er det viktig å ha analytiske egenskaper, og man får prøve seg som generalist en stund før man eventuelt spisser seg inn mot ulike fagområder.
Han forteller at mange i avdelingen er spesialister på ulike tekniske områder, men at de unge som starter der får en bred eksponering på tvers av teknologier og arbeidsoppgaver.
– Som ung blir man raskt kastet ut på dypt vann, så det tar kort tid fra man deltar i pilotprosjekter som utøvende ressurs til man lede ganske omfattende prosjekter. Heldigvis har DNV fokus på samarbeid mellom seniorer og yngre medarbeidere, så man alltid har noen erfarne kollegaer som man kan lene seg på, sier han og fortsetter:
– Gjennom dette arbeidet har jeg vært ansvarlig for å administrere prosjektene, og å koordinere det tverrfaglige samarbeidet på tvers av de ulike partnerbedriftene. Samtidig er jeg i stor grad involvert som utøvende ressurs gjennom å representere DNV og fagkompetansen vi stiller med der det er relevant. I tidsforbruk bruker jeg nok mer tid på det faglige i pilotprosjektene, selv om rollen min er fasilitator, avslutter han.
.jpg)
