– Morgendagens vei og bane krever påfyll av en helt ny type folk
Er det noe som provoserer Bane-sjefen i COWI, så er det når teknikken blir viktigere enn opplevelsen for sluttkunden.
– 440 000 reiser per døgn bare på T-Banen! Hvis fagene tabber seg ut på samhandling i et av våre baneprosjekter, er det 440 000 som blir berørt hver dag. Dette betyr noe! Det kødder vi ikke med!
Vi er hos COWI på Hasle, og skal egentlig slå av en prat om fremtidens jernbaneprosjekter. Om hvilken ny kompetanse som trengs. Om hvordan kontrakter og samhandling kan forbedres i de store, kommende prosjektene. Selskapets leder for banemiljøet, Nils-Petter Aspestrand, kaster ikke bort ett sekund – men han ser både næringen, sektoren og prosjektene i et større perspektiv, og han liker ikke det han ser.
– Jeg begynner å komme i den alderen at jeg lurer på hvor det har blitt av alle som har jobbet i bransjen, og som vet hva som skal til. Støver de ned et sted? Hvorfor kommer ikke disse temaene opp? De store sakene som henger over oss?
Utfordringene hoper seg opp
I flere tiår har vi levd med lav aktivitet. Nå skal vi plutselig opp på et helt annet nivå og må tenke nytt.
Nils-Petter Aspestrand
Aspestrand engasjerer seg sterkt i utfordringene som hoper seg opp innen infrastruktur – særlig bane, som er hans fagfelt. Bane-sjefen er synlig oppglødd.
– Vi går nå, både byggherrer og bransjen, fra en dvaleposisjon. I flere tiår har vi levd med meget lav aktivitet. Nå skal vi plutselig opp og stå på et helt annet nivå, med et langt høyere tempo, og en vesentlig høyere kompleksitet enn før. I en slik situasjon, hvor alle sliter med voksesmerter, er det minst konstruktive man kan gjøre å fokusere på formalistisk kontrakts- og detaljoppfølging som forsinker og frustrerer partene.
Kritikken rettes mot ressursbruken i sektoren, men også mot disponeringen av arbeidskraft i organisasjonene. Et detaljfokus som til tider tvinger planleggingsprosessene til å bruke 20 prosent av tiden sin på å svare på formalia stjeler tid fra oppgavene som faktisk må løses. Juniorer må gis ansvar for å få erfaring, mens seniorene må bruke mer tid til å løse oppgavene der de kan bidra med mest verdi.
– Forstå meg rett, jeg mener ikke at det ikke skal være kvalitetssikring. Jeg mener at vi må unngå en dysfunksjonell samhandling som motvirker fremdriften i prosjektene. En av de beste måtene å kvalitetssikre et prosjekt på er å sørge for et konstruktivt samarbeidsklima, preget av tillit og tett dialog, med tverrfaglig samhandling på begge sider av bordet. Det er der fokus må ligge hvis det er banen og sluttkunden som skal vinne, og ikke organisasjonene eller kontraktene, tilføyer han.
– Altfor mange viktige samtaler starter og stopper ved kaffemaskinen
– Det er to sterke krefter som utfordrer bransjen. På den ene siden satses enorme summer på infrastruktur i Norge. I tillegg er det både snakk om og forventning til reform. Greit. Det skal altså brukes masse penger, og det skal reformeres. Dette er en indikator på at det blir en stor økning i aktivitetsnivået, og et opplagt behov for å øke kapasiteten. Problemet er at det ikke finnes noen systemisk tilnærming for å faktisk få det til!
I dag er han en veteran i faget, og hadde allerede som 35-åring ansvaret for 750 mann på verksteder innen jernbanen. Siden den gang har han også fått erfaring fra andre sektorer, teknisk og internasjonalt, som programvare og shipping, som har gitt ham et bredere perspektiv enn en del andre. Han er imidlertid ikke særlig interessert i å snakke om seg selv. Utfordringene vi har foran oss får fullt fokus.
– Vi trenger de som har vært i bransjen, og som har peiling, mer i spill. De må få plass og ta plass dersom bransjen skal lykkes med å finne en sterkere systemisk tilnærming til hvordan vi skal løse kapasitetsutfordringene i samferdselssektoren. Altfor mange av de viktige samtalene starter og stopper ved kaffemaskinen. Dette må løftes inn og opp på bordet for å sikre kreativitet og utvikling.
– Vi trenger utenlandske aktører også
Én løsning kunne vært – og må være – å finne kapasitet til å gjennomføre prosjektene utenfor Norges grenser, ifølge Aspestrand.
– Husk at jernbanen alene skal bruke rundt 360 milliarder kroner fremover. Selv om vi tilrettelegger for helt optimal bruk av alle tilgjengelige norske ressurser, så trenger vi kapasitet fra utlandet også. De fleste som jobber i bransjen vet at å få inn utenlandske aktører krever en modningsprosess. Det er mye skepsis, samtidig som vi må erkjenne at vi trenger kapasiteten, og også kompetansen, som disse aktørene kan tilby, sier han.
– Da er min tilnærming å snu på flisa, og spørre hvordan vi best kan tilrettelegge for det, og jobbe konstruktivt med det. Det gjelder både å slutte å være skeptisk til alt som ikke er norsk, og så er det å få til et samarbeid som faktisk virker i vår kultur, våre regelverk og vårt marked.
Inntil dét skjer er det imidlertid nok å henge fingrene i for norske ingeniører. Mer enn nok, faktisk. Dermed må det flere, smartere løsninger til, og bransjen må tiltrekke seg rett kompetanse. Aspestrand har imidlertid ett stort spørsmål knyttet til dette.
– Hvem er det jeg skal ansette?
440 000 reiser i døgnet. Dette betyr noe! Det kødder vi ikke med!
Nils-Petter Aspestrand
Bane-sjefen er helt klar på at han ikke har hele løsningen på problemene. Han lener seg frem på kanten av stolen, slår ut med armene, og understreker at ingen har hele løsningen på alt.
– Hos oss er det ikke tillatt å avholde prosjekteringsmøter der du har 15 personer i rommet som delvis sitter sånn, sier han, og ser ned på datamaskinen og mobilen sin, lukker øynene, og synker sammen. Du kan formelig se tankene vandre hen til middagsplaner og helgeturer.
Det som trengs er ingeniører med «EQ», som deltar aktivt i møtene, som deler av sin kompetanse, lytter aktivt, som ser sitt fag i en helhet. Det fremmer samhandling og bedre løsninger, ifølge Aspestrand, som observerer at mange fagspesialister altfor ofte blir sittende på sin egen tue. Han deler gjerne sitt «hemmelige triks» med alle som vil lytte.
– I stedet for å sitte der frem til fem på tolv og vente med å mene noe om løsningene, for så å komme med rødblyanten for sitt felt, er det faktisk lov å fremme sitt fag i starten med dine innspill. Så kan du gjerne komme til slutt og kontrollere at kunnskapen du delte, og innspillene du ga, fungerte. Men ikke kom drassende i siste sekund før du kritiserer; da kan du lide av et usunt markeringsbehov. Vi kan gi deg mye mer oppmerksomhet hvis du er med på å gjøre andre gode, sier han.
– Vi skal fremdeles ha fagspesialistene, de som er verdensmester på sitt område. Men én kompetanse er enda viktigere: de som fasiliterer samhandling og sørger for å spille ekspertene gode sammen. Disse folkene må ha faglig bredde, emosjonell kompetanse, og kanskje være kreative og uredde i tillegg. Da får vi et klima som skaper en dynamikk hvor vi er ti ganger så effektive, og som er mye mer morsomt å jobbe i, slår han fast.
En ny type rådgivende ingeniører
Hos COWI ser de allerede effekten av en smartere tilnærming på en del av prosjektene. Ved å samhandle bedre og tenke helhet kan de spare flere år med planleggingstid, og reduserer både risiko og feil betraktelig. Samtidig er det aktører i bransjen som tvinger frem nye måter å løse de store infrastrukturprosjektene på. Aspestrand trekker frem Nye Veier som et foretak som gjør veldig mye riktig.
– De har fått et mandat til å operere med nytenking, og oppleves som en svært profesjonell kjøper. De forstår verdien av samhandling, erkjenner at de ikke kan alt, og i noen av kontraktene surres leverandøren til masta hva gjelder drift. Det er en læringskurve som ikke bør gå én aktør av gangen, så det gleder meg at de store byggherrene også samarbeider mer og deler erfaringer om blant annet kontraktsformer, sier han, og oppsummerer:
– God, funksjonell tett samhandling kombinert med riktige kontraktsformer, fokus og prioritering har åpenbart stor økonomisk verdi. Vi må bygge skinnegående løsninger i Norge som knytter mennesker og byer tettere sammen, og som også utvikler byene våre. Da ivaretar vi best kunden og miljøet. Resultatene blir også bedre ved å være mer helhetstenkende tidlig; gjerne allerede på idéstadiet. Og få huet ut av teknikken. Verdien ligger i hvordan teknikk og teknologi kan skape bedre løsninger for mennesker, ikke i teknikken selv.
Interessert i bane?
Her deler COWI innsikt og løsninger på sine prosjekter fra hele verden:
Les mer »
