Det er i dag bred vitenskapelig konsensus om at plassering av radioaktivt avfall dypt under bakken er en helt trygg måte å beskytte mennesker og miljø på i et langsiktig perspektiv. Dette har Det europeiske vitenskapspanelet slått fast. De sammenligner det med karbonlagring, hvor det også er en risiko for framtidige lekkasjer, men hvor skadeomfanget vil være svært begrenset. Derfor er både kjernekraft og karbonlagring inkludert i EUs taksonomi som bærekraftige aktiviteter.
Flere land er i ferd med å løse problemet
Finland, Sverige, Frankrike og Sveits har valgt teknologi og sted for sine permanente anlegg. Anleggene bygges etter mange års granskning og omfattende vitenskapelige vurderinger. Men det er ikke snakk om særlig avansert teknologi. Det svensk-finske konseptet har nesten ikke endret seg siden det først ble foreslått i 1983.
Anleggene bruker flere uavhengige barrierer til å sikre at radioaktiviteten forblir flere hundre meter under bakken, og dermed aldri kommer i kontakt med mennesker og miljøet.
Avfallet plasseres 4-500 meter under bakken, i geologiske formasjoner hvor tiden i praksis har stått stille i flere hundre millioner år. Derfor kan man være trygg på at avfallet vil ligge helt i ro frem til radioaktiviteten i praksis har blitt borte av seg selv. Det tar rundt 100.000 år.
Anleggene krever verken drift eller vakthold etter at de har blitt forseglet. På den måten trenger ikke fremtidige generasjoner å gjøre noe for å ivareta sikkerheten. Løsningene vil fungere uavhengig av hva som skjer på bakkeplan, enten det er krig, klimaendringer eller istider. Skulle en lekkasje skje i fjern framtid fra et slikt underjordisk deponi, vil stråledosene befolkningen i området blir utsatt for være helt ufarlige.
Ikke nødvendigvis konfliktfylt
Det har vært lite lokal motstand mot anleggene i Sverige og Finland. Hele 84 prosent av innbyggerne i den svenske vertskommunen er positive til anlegget. Faktabasert vitenskapsformidling er en av nøklene til å oppnå så høy oppslutning.
Spisskompetanse fra Norges olje- og gassbransje kan komme til nytte i et alternativt konsept som går ut på å bore en brønn flere tusen meter ned i jordskorpen for så å senke ned kapsler med avfall. Denne løsningen har blitt utredet i mange år, inkludert i Norge. Fordelene med å bruke boreteknologi i stedet for å lage en tunnel slik de gjør i Sverige, Finland, Frankrike og Sveits, er at det krever mindre areal, bruker mindre energi, koster mindre og at man slipper risikoene forbundet med å jobbe under bakken.
Det er mange land som har radioaktivt avfall. Norske selskaper som utvikler kompetanse innen borehullsdeponi, vil ha gode muligheter internasjonalt.
Sør-Korea betaler for kjernekraft-studie i Norge
Kostnadene dekkes av kjernekraftverkene
Kjernekraftverk finansierer sin egen avfallshåndtering ved å betale 1-6 øre pr. kWh inn i et fond. Det svenske fondet er et godt eksempel: Ved slutten av 2021 hadde det en saldo på 83 milliarder svenske kroner. Den årlige økningen var på 5 milliarder. Til sammenligning, er kostnadene for rivning av kraftverkene og håndtering av avfallet estimert til 100 milliarder. Dermed vil fondet om få år overstige kostnadene. Det vil skje lenge før kjernekraftverkene stenger, slik at eventuelle kostnadsøkninger fortsatt vil kunne dekkes inn gjennom den videre driften av kraftverkene.
Lønnsomt for Norge
I 1951 ble Norge det sjette landet i verden til å starte en reaktor. Fire små reaktorer har vært i drift siden den gang, tre på Kjeller og en i Halden. Avfallet derfra må håndteres på samme måte som avfall fra kjernekraftverk. Hvis det ble bygget kjernekraftverk i Norge, så ville det altså ikke ha skapt et nytt «avfallsproblem» her til lands. Det hadde heller vært snakk om å bygge større versjoner av den samme typen anlegg som vi uansett trenger.
Norsk Kjernekraft AS skal bygge egne avfallsanlegg. Der kan vi ta imot avfallet fra Kjeller og Halden, i stedet for at staten bygger egne anlegg for det avfallet. Det ville skattebetalerne ha spart mange milliarder på.
Norge skal håndtere sitt eksisterende radioaktive avfall og kunnskapen vi opparbeider oss kan bli en ny satsning for norsk olje- og gassekspertise.
Ikke lett, men trygt og nødvendig
Selv om det er fullt mulig, betyr ikke det at det er lett å etablere anlegg for radioaktivt avfall. Det norske lovverket beskriver omfattende prosesser og stiller strenge krav. Men klimakrisen, energikrisen og naturkrisen har allerede satt oss i en vanskelig situasjon, hvor enkle og raske løsninger ikke finnes. Radioaktivt avfall må håndteres på kompetent og varsomt vis. Vi må være klar over farene og ta disse på alvor. Men så lenge man gjør det, så er ikke avfallet en grunn til å velge bort kjernekraft. Særlig ikke i Norge, hvor vi allerede har denne typen avfall og hvor vi har kompetanse som kan bidra til å skape enda bedre løsninger enn de som allerede finnes i andre land.
Disse norske ordførerne vil ha kjernekraft
