- Jeg må bare venne meg til tanken, at det blir ikke vakkert.
Cicero-direktør Cecilie Mauritzen legger armene i kors, noen lyse hårstrå faller ned i panna. Det er ikke lenge siden hun inntok sjefsstolen i Cicero Senter for klimaforskning.
Oseanografen trengte bare å flytte sakene sine noen meter over gangen i Forskningsparken i Oslo, fra jobben som seniorforsker ved Meteorologisk Institutt.
Den mentale reisen er mye lenger. Mauritzen går fra en relativt anonym forskertilværelse til stillingen som leder for en av landets mest markante institusjoner for klimaforskning – et felt som tiltrekker seg mange sterke meninger.
– Hvorfor blir det ikke vakkert?
– Det kommer til å bli sagt stygge ting om meg personlig og ikke saken, fordi noen velger den måten å diskutere på. Det synes jeg er trist.
– Er du klar for å gå ut i stormen?
– Ja. Men jeg synes det er dumt. Jeg synes heller vi skal diskutere vitenskap.
Kamp med skeptikerne
Vitenskap. Det er det det står om. Hva sier egentlig vitenskapen om menneskeskapte, globale klimaendringer? Det skal vi snart få vite mer om. I september neste år kommer Nå blir klimaskeptikerne hørt av FNs femte klimarapport, om det naturvitenskapelige grunnlaget.
Mauritzen er en av hovedforfatterne. Hun er en av svært få forskere som blir valgt som hovedforfatter to ganger på rad. I 2007 kom forrige rapport. Da var klima i vinden, FNs klimapanel og Al Gore vant Nobels fredspris, medieinteressen var sterk og ordene store.
Siden har medieinteressen vært dalende, overskygget av finanskrise, men også kontroverser rundt klimapanelet.
Mauritzens oppgave blir å informere folket, og ikke minst skeptikerne. De er mange.
«At noen folk fremdeles tror at der er en katastrofal menneskapt global oppvarming er like uvitenskapelig som å tro at månen er av grønn ost,» kommenterte en av Teknisk Ukeblads nettlesere i en sak om klimapanelets leder.
Les også: Lederen for FNs klimapanel trues på livet
– Hvordan møter du et slikt utspill?
– Det er ikke slik at vi «tror» på menneskeskapte klimaendringer. Vi driver ikke med religion, men forskning. Jeg har sett bevisene for og i mot, og bevisene for er så overbevisende at jeg ikke er i tvil.
– Men kan folk stole på FNs klimapanel etter feilene som kom frem etter forrige rapport, som den mye omtalte påstanden om at Himalayas breer kan være smeltet innen 2035?
– Ja. Det var en skrivefeil, der 2035 ble skrevet i stedet for 2350. Det sto midt i en tre tusen sider lang rapport. Det er høyst beklagelig, men like fullt forhåpentligvis forståelig. Konsekvensen, i form av nedsatt tillitt til klimaforskere var, som vi vet, enorme.
– Tar klimapanelet nok hensyn til naturlige variasjoner?
– Absolutt. Det er enormt mye diskusjon omkring naturlige variasjoner. Mye av arbeidet går jo nettopp på å skjelne det menneskeskapte bidraget blant alle de naturlige variasjonene. Og tidlige tiders klima er viet et helt kapittel, hvor kun naturlige variasjoner studeres, sier Mauritzen.
Hun sier folk selv kan ta stilling.
– Men klimasystemet er utrolig komplisert, og du skal ha ganske høy innsikt i systemet for å klare å vurdere alle disse artiklene. Jeg misunner ikke dem uten vitenskapelig bakgrunn.
Les også:
Det er teknologisk mulig å nå togradersmålet
Går i baren
En kjærlighet til havet, kombinert med en lidenskap for anvendt matematikk, førte Oslo-jenta Mauritzen til oseanografi-studier i Bergen. Etter hovedfaget søkte hun på doktorgradsstudiet ved fem av de beste lærestedene i USA, og kom inn på alle.
Hun valgte prestisjetunge Massachusetts Institute of Technology, MIT. Femten år senere kom hun hjem med doktorgrad i oseanografi, to års arbeidserfaring fra Nasa, to års arbeidserfaring fra den franske marinen, fire år ved Woods Hole Oceanographic Institution, to barn og en amerikansk ektemann – som også er oseanograf.
– Hva var det viktigste du tok med deg fra MIT, bortsett fra mannen din?
– Forskerne hadde en vidunderlig innstilling som passet mitt lynne godt. Ryggmargsrefleksen var «Ja, vi prøver». I Norge er det ofte «Nei, dette må vi tenke på». Jeg synes man skal prøve, tørre å gjøre noen feil, da kommer man videre, sier Mauritzen.
– Du er kvinne innenfor et mannsdominert forskningsfelt, hvordan har du opplevd det?
– Jeg skulle nok ønske jeg hadde lest mer om hersketeknikker som ung. Jeg har nok vært utsatt for mange og ikke skjønt det. Men jeg har funnet mange gode teknikker for å bli inkludert.
– Ja?
– For eksempel, jeg vet at mange av beslutningene tas i barene. Da går jeg i baren, later som om jeg er en mann, og blir med dem. Du får en viss selvtillit etter hvert. Men jeg blir ikke med i badstuen, der går grensen, sier Mauritzen og smiler.
Bård Vegar Solhjell: – Den som har mest makt over klimaet i regjeringen er statsministeren. Og nest mest har jeg.
Så alvoret
Interessen for klimaendringer kom gradvis. På 90–tallet ble Mauritzen bedt om å være med i flere internasjonale fora. Faglig syntes hun det var spennende.
Men så, en kveld etter et komitémøte i 2004, mens hun satt sammen med noen kollegaer på Markusplassen i Venezia, skjedde noe.
– Plutselig så jeg alvoret. Det var som om bitene falt på plass. Det var noe som handlet om meg.
– Jeg var mor allerede. Nå tenkte jeg at dette er noe barna mine faktisk kommer til å oppleve, hvis vi ikke gjør noe med det. I Norge skal man alltid klare å kjøpe seg ut av problemene, men vi er del av en global verden. Nå kan vi bli del av en verden der alt kan bli helt galt i forhold til matproduksjon og vanntilførsel. At jeg skulle holde på med noe som forringer mine ungers livskvalitet, det syntes jeg var grusomt, sier Mauritzen.
Hun hadde aldri noen drøm om en offentlig rolle, tvert imot. Faren August Mauritzen var journalist og revyforfatter og ble alltid gjenkjent på gaten, det likte hun ikke. En anonym forskertilværelse var perfekt.
Les også:
Kjernekraftulykke truer matproduksjonen
Viktig klimateknologi
Men i 2007 ble hun likevel med Siri Kalvig på formidlingsturne om klima, «Himmel og hav». Tidligere har hun holdt mange fagforedrag. Plutselig var hun del av et foredrag regissert ved Rogaland teater, og så hvordan alt fra forretningsfolk i slips til pensjonister og elleveåringer satt som tente lys og fulgte med.
– Da fikk jeg blod på tann, det var et superkurs i formidling.
Formidling blir også en av hovedoppgavene for Cicero–direktøren. Forgjenger Pål Prestrud har tatt aktivt del i samfunnsdebatten.
– Hvor går grensen mellom forsker og aktivist?
– Min rolle er å sørge for at politikere skal ha et best mulig beslutningsgrunnlag. Men det er ikke min jobb å få ned utslippene i Norge, sier hun.
Et av de viktigste redskapene for å bidra til kunnskapsgrunnlaget, er altså FN–rapporten, der syv av Ciceros rundt 60 forskere er blant hovedforfatterne.
Les mer: Nå blir klimaskeptikerne hørt
– Hva kan vi vente oss?
– Jeg kan ikke lekke noe. Men hovedtrekkene står fast, bare med mer underbygging, og syv års forbedrede modeller. Vi får bedre estimater på varmeopptaket i havet og Tror klimaendringer vil gi økt havnivå . Og det blir mer fokus på geo-engineering, sier hun.
Geo-engineering er måter å manipulere klimaet på, alt fra å hindre avskoging, til de mer dramatiske tiltakene som å stoppe sollys ved å lage store speil eller andre strukturer i verdensrommet.
Mauritzen mener at teknologien er viktig.
– Ekstremt viktig. Jeg vil ikke tilbake til et steinaldersamfunn, der vi sitter inne i huler og ikke kan leve moderne liv. Og jeg vet at det finnes utrolig mange løsninger hvis ingeniører og oppfinnere hiver seg over det, sier Mauritzen.
Men hun er redd for at utviklingen går sakte, og redd for at at klimaforskerne går lei.
Geo-engineering:
Vil bleke byer mot global oppvarming
Etter fiaskoen i København:<br/> Klimamanipulering kan redde verden
Beintøft
– Selv om det er fantastisk å være medlem av klimapanelet, og du jobber med verdens best forskere, jobber du beinhardt i tillegg til egen jobb. Jeg hadde aldri gått på en tredje runde, for det er så beintøft. Det er tungt at du da i tillegg opplever at forskningen ikke tas hensyn til.
– Hvor optimistisk eller pessimistisk er du på klimaets vegne?
– Jeg kan ikke nok om politiske systemer for å vite om vi klarer å takle det. Det er ingen presedens for å takle et så stort problem. Sur nedbør var mye lettere å takle, for det var mye mer kortlevd og det sto ikke om så store økonomiske interesser, sier Mauritzen.
Hun mener vi bør være mer bekymret for det som ikke skjer, enn det som skjer.
– Veldig bekymret. Men hvis de nødvendige politiske beslutninger tas, skal vi absolutt klare å takle det. Det var mye verre hvis dette bare var naturlige endringer som vi ikke kunne gjort noe med, sier Mauritzen.
– Og din rolle?
– Det skal i hvert fall ikke stå på informasjonen.
Les også:
Enighet om klimaforlik på Stortinget
Sivilingeniørene krever klimahandling
Det er teknologisk mulig å nå togradersmålet
