En elektrisk VW-boble dukket ikke opp før nylig, men allerede i 1972 laget Volkswagen sin egen elektriske folkevognbuss. Hele 120 stykker ble laget av Transporteren, som neppe var noe råskinn: Blybatteriene veide 850 kilo, noe som ga folkevognbussen en vekt på 2,2 tonn – litt mye når elektromotoren kun har 22 hestekrefter å tilby.
I 1976 laget Volkswagen noen få elektriske eksemplarer av det de kalte Elektro-Golf. Bilen hadde en standard firetrinns girkasse koblet til en elmotor på 27 hk, og de 16 blybatteriene under baksetet og i bagasjerommet ga en rekkevidde på inntil fem mil. Bilene kunne lades via ombygde parkeringsautomater, et konsept som ikke tok verden med storm.
Fem år senere kom en oppdatert versjon av samme bil, med navnet CitySTROMer. Disse fungerte greit, men blybatteriene gjorde at bilene veide nesten dobbelt så mye som basismodellen av den bensindrevne Golf. Helt utslippsfrie var de heller ikke – varmeapparatet gikk på diesel. Rundt 25 stykker ble laget, og de ble stort sett kjørt av egne ingeniører for å samle erfaringer. Også Golf II og III har hatt elektriske CitySTROMer-utgaver. Flere av disse kom til Norge – en av disse står i VW-importør Møller sin samling.
Olympisk innsats
BMW elektriske mobilitet startet på ingen måte med i3. Under München-OL i 1972 stilte bilfabrikken med to deltakere som led av både overvekt og dårlig kondis. Bayerne hadde konvertert to eksemplarer av 1602-modellen til elektrisk drift. Bensinmotoren ble erstattet av en Bosch-motor på 43 hestekrefter, og en batteripakke som besto av 12 standard bilbatterier koblet sammen. Bare blybatteriene veide 350 kilo, og med en rekkevidde på maksimalt seks mil ble ideen om å bruke bilene som kamerabiler på ulike distanseløp ingen gullvinner. Men om ikke annet, så kunne bilene regenerere bremsekraft, akkurat som i dag.
Men BMW ga seg ikke. Noen år senere gikk de over til å bruke natrium-svovel-batterier, og utpå 1980-tallet ble det laget en serie med elektriske 325iX – med et varmeapparat som gikk på diesel. Også biler av neste generasjon 3-serie ble elektrifisert. BMW har også noen elektriske bybiler ved navn E1 og E2 på samvittigheten. På god vei inn i glemmeboken er det også at BMW laget en elversjon av 1-serien. Over 1000 slike biler, kalt ActiveE, ble sendt ut markedet i 2011, til kunder som BMW kalte for «elektronauter».
Mini-rekkevidde
Den som går og venter på en elektriske Mini, og tror at dette er noe nytt, bør kanskje stoppe å lese her. Allerede i 2008 lanserte BMW en elektrisk Mini. 600 slik ble gitt ut til kunder, og Mini E ble oppgitt med en rekkevidde på 250 kilometer – altså MER enn den enn den kommende 2020-modellen av Mini har …).
Toyota har kanskje ikke vært særlig på hugget når det gjelde elbiler. Men mellom 1997 og 2002 kunne Toyota tilby en elektrisk RAV4, i utgangspunktet kun leasing til forretningskunder – stort sett i California. Men i 2002 snudde Toyota plutselig, nå kunne hvem som helst få kjøpe bilen, før prosjektet ble lagt ned året etter – til tross for at det var ventelister på bilen. Ni år senere begynte de på an igjen, med en helt ny elektrisk RAV4. Denne ble produsert mellom 2012 og 2014, og var et samarbeid mellom Toyota og Tesla, som leverte batterier, motorer og elbilkompetanse.
Gjennom sitt «ungdomsmerke» Scion har Toyota også levert elektriske versjoner av bitte lille iQ. Toyota skulle egentlig lage 600 slike biler, men de endte med rundt 100. Batteripakken var kun på 12 kwh, og rekkevidden på beskjedne 80 kilometer, og de færreste mennesker i verden vil nok få se en slik bil med egne øyne.
Elektrisk Honda allerede i 1997
Heller ikke Honda har vært spesielt kjapt ute av lyskrysset når det gjelder dagens elbilrace. Men mellom 1997 og 1999 laget Honda en elbil ved navn EV Plus. Bilen fikk nikkel-metallhydridbatterier, og rundt 340 biler ble laget før Honda la ned produksjonen for å satse på hybriden Insight. Elbilene var kun tilgjengelig med leasingavtaler, og etter endt leasingperiode samlet Honda inn bilene og destruerte dem. Akkurat som Toyota begynte Honda på an igjen med elbiler noen år senere. Honda Fit EV var bare tilgjengelig i Japan og i utvalgte amerikanske stater, og kun mellom 2012 og 2014. Ca. 1300 biler ble laget.
Elektrisk Panda
Her snakker vi sjelden blomst: Mellom 1990 og 1998 laget Fiat faktisk en elektrisk utgave av den lille legoklossebilen Panda, med blybatterier der baksetet vanligvis ville være, og i tillegg i omtrent hele bagasjerommet. I 1998 kom også Fiat Seicento Elettra, som blant annet kunne by på to ulike horn: Til høyre for rattet var det en svart knapp som styrer bilens vanlige horn, mens det på venstre side av rattet var en grønn knapp som aktiverte et spesielt fotgjengervarsel, med ikke fullt så høy lyd. Fiat prøvde seg også med Cinquecento Elettra og Fiat Ducato Elettra Bus.
Til og med russerne har prøvd seg, med en elektrisk Lada som ble kalt… El Lada. Et langvarig eventyr ble det ikke, kun 100 biler skal ha blitt laget etter at Lada presenterte bilen i 2011.
Destruerte egne pickuper
En elektrisk utgave av Ford ufattelig populære F-150 er på vei. Men det er ikke første gang Ford har prøvd seg på elektriske pickup-biler. I 1997 satte bilgiganten i gang produksjon av Ranger EV i New Jersey. Rundt 1500 ble laget før Ford trakk ut kontakten i 2002. De fleste el-pickupene gikk på leasingavtaler, og ble tilbakekalt og destruert. Rundt 200 av bilene skal ha blitt reddet, og ifølge elbilstatistikk.no er 11 slike registrert i Norge.
Volvo-utspringet Polestar har gjort oss godt kjent med svensk-kinesiske elbiler. Men også SAAB har fått elektrisk makeover i Kina. NEVS, som står for National Electric Vehicle Sweden, men egentlig er kinesisk, har i noen år syslet med å lage en elektrisk versjon av SAAB 9–3 – til og med som stasjonsvogn. Det gjenstår å se om elbilen, som er basert på en nesten 20 år gammel bil, kommer på markedet.
Kort og kostbart fra GM
Electrovair? Electrovette? Nei da, disse elektriske prototypene fra 1960-tallet, basert på Corvair og Chevette, kom aldri i salg. I 1997 kom Chevrolets morselskap GM med den fremtidsrettede elbilen EV1 på markedet. GM brukte ubegripelig mye penger på bilen, som de kalte «et stort steg fremover». Men etter 1117 eksemplarer ble bilen fjernet fra markedet og destruert. EV1, som for øvrig var den første og så langt eneste personbil som bar moderselskapet GM sitt navn, var ikke konsernets eneste forsøk på å lage elbil i nyere tid. Noe av teknologien fra EV1 levde videre i Chevrolet S-10 EV, en elektrisk pickup som kun ble laget i 1997 og 1998. Pickupen hadde et batteri på 29 kwh, og ladeport gjemt bak fremre nummerskilt. 492 biler forsvant ut av fabrikkportene. Noen av disse unngikk å bli samlet inn og destruert, og eksisterer i dag.
Leafs elektriske bestefar
Med Leaf har Nissan virkelig skutt gullfuglen – spesielt i forhold til de første forsøkene på å lage elektriske biler. Midt på 1970-tallet utviklet Nissan, eller da gjerne Datsun, en elektrisk personbil basert på Datsun Laurel. Elmotoren kunne by på 21 hk, og med tørrvekt på 1645 kilo gledet bilen seg neppe til neste motbakke. Laurel C130-EV ble raskt lagt i skuffen. Heller ikke neste forsøk på elektrifisering ble noen suksess. I 1998 ble en elektrisk minivan ved navn Nissan Altra lansert, og etter bare 200 eksemplarer var det kroken på døren. Om ikke annet, så var Altra en pioner når det gjaldt å bruke litium-ion-batteri i en produksjonsbil, en løsning som totalt dominerer elbilmarkedet i dag.
Mange nordmenn venter på XC40 Recharge, men Volvos første elektriske SUV er langt fra den første elbilen fra Göteborg. Høsten 2009 kunne Volvo stolt presentere en elektrifisert versjon av C30. Batteriet var på 24 kwh, og rekkevidden ble oppgitt til å være 150 kilometer. Bilene ble påbegynt i Belgia og gjort ferdig i Göteborg. De første bilene sto klare i 2011, og gikk til offentlige organisasjoner, strømselskaper osv. Fra 2014 kunne private få lease bilen for ikke ubetydelige 15.000 kroner i måneden. Slik gikk det ikke. Produksjonen ble stanset i 2013, etter at 200–300 biler hadde blitt laget. For å få opp lunken i bilen var et bioetanolfyrt varmeapparat tilgjengelig, med en tank på nesten 15 liter. Senere versjoner av C30 Electric hadde bakre bremseskiver av aluminium, siden de ikke blir brukt veldig mye på en elbil.
Opels elektriske stasjonsvogn
Også Opel kastet seg tidlig på elbilkjøret. Rundt 1970 laget de Elektro GT, som allerede den gang ble oppgitt med en toppfart på 214 km/t. Mellom 1990 og 1997 syslet Opel med prosjektet Impuls, en elbil som ble laget i tre ulike generasjoner og var basert på Kadett og Astra – til og med noe så elbil-sjeldent som en stasjonsvogn! Impuls 2 arvet drivverket etter GMs skrotede EV1, mens Impuls 3 hadde Siemens-motor. Over 30 eksemplarer ble laget av Impuls, før Opel låste døren og kastet nøkkelen.
I 1990 avslørte Mercedes sin 190 E-Elektro. Bilen hadde to motorer, hver bare på 22 hestekrefter. Flere typer batterier ble brukt. En av disse var nikkel-kadmiumbatterier, som ikke akkurat briljerte med en rekkevidde på 40 kilometer. Senere laget Mercedes også en elektrisk versjon av C-klassen, med en enkelt elmotor på 48 hestekrefter. Ingen av bilene dukket opp hos Mercedes-forhandlerne.
Dobbel lading for Mazda
Mazda har jammen brukt lang tid på å komme med en elbil, tenker du kanskje. Men nei da. Hjemme i Japan laget Mazda en elektrisk versjon av Demio – i Norge mer kjent som Mazda 2 – allerede i 2011. Tanken var hele tiden å teste ut teknologien, og det skulle bare bygges 100 biler. Lituium-ion-batteripakken var på 20 kwh, noe som ifølge bilprodusenten skulle holde til 200 km rekkevidde (for øvrig samme rekkevidde som på den kommende MX-30, selv om denne har et nesten dobbelt så stort batteri). Bilen hadde to ulike ladeporter: en foran førerdøren til Chademo hurtiglading, og en annen bak på bilen, som skulle brukes til hjemmelading. Som ekstrautstyr kunne man få en dobbel stikkontakt i bagasjerommet, som kunne brukes til husholdningsutstyr, eller som nødstrøm i en krisesituasjon.
Plombert femtegir
Mang en nordmann ligger nok våken om nettene og venter på å få Skodas elektriske SUV, uvitende om at tsjekkerne bygget elbiler for rundt 30 år siden. Den gang laget Skoda nemlig en elektrisk utgave av Favorit, som fikk navn Favorit Eltra. Bilen kunne fås i både rød og hvit, den hadde 20 hestekrefter og en firetrinns femtrinnkasse (det femte giret ble pussig nok plombert, antakelig så bilen ikke skulle gå fortere enn 80 km/t). Produksjonsantallet er høyst usikkert, og vingler mellom 191 og 1100 biler.
Eltra var et resultat av stor interesse for en elektrisk konseptbil som ble vist frem i 1990. Bilen, som aldri kom i produksjon, var en forkortet utgave av en vanlig Favorit.
Lad elbilen på motorveien i 130 km/t – og seks andre ladeteknologier
