Når Operastranda i Oslo står klar om noen få uker, kunne kontrasten mellom de idylliske strandbildene og den kalde og strabasiøse byggeperioden knapt vært større.
For Kjetil Espedal i Norconsult var det første gang han opererte som landskapsarkitekt under sjø.
– Det å bygge en strand, er blant de vanskeligste oppgavene du kan ha. Bølger og is jobber iherdig med å rive ned det du forsøker å bygge opp, så det er utrolig viktig med god planlegging, sier han.
To strender, én molo
Operastranda skal, som navnet tilsier, ligge som en stripe på sydsiden av operaen i Bjørvika.
Stranden består av to hoveddeler med en molo imellom. Den såkalte barnestranda, som ligger lengst inn mot operaen, og voksenstranda, som ligger lengst ut mot sjøen.
Bjørvika infrastruktur har ansvaret for å utvikle og etablere stranden. Eierne Oslo S utvikling og Hav eiendom sikter mot overlevering til Oslo kommune i slutten av juni.
De regner at om lag 2000–3000 kubikkmeter masser har gått med i byggingen.
Ålegress og sperrekant beskytter
For å forhindre at massene blir vasket ut av bølger fra store båter, eller gravd ut av ismasser som stanger mot land, har det blitt iverksatt flere tiltak.
For å beskytte sanden på barnestranda lengst inn mot operaen, har det blitt anlagt en molo av grorudgranitt, og en nedre sperrekant av steinmasser for å forhindre utglidning under vann.
Planting av ålegress skal også, i tillegg til å lagre karbon, rense vannet og fungere som habitat for sjødyr, hjelpe til å fiksere sanden under vann.
På voksenstranda, som ligger mer ubeskyttet til, er sand uaktuelt. Den blir i stedet belagt med stein både under og et godt stykke over vann.
– Bare å hakke løs hver morgen
For Solveig Elisabeth Skjelbred Torp, prosjektleder og landskapsarkitekt i Braathen landskapsentreprenør, var tidevannet og kulda den desidert største utfordringen i byggeperioden.
– Vi startet prosjektet i januar i år, med mål om å åpne til sankthansaften. Tidevannet er usedvanlig høyt i Oslo-området, så vi hadde is og tidevann langt over nakken til tider.
.png){kind=logo}
Tidevannets gang var vanskelig å forutse og høyere enn man hadde forventet, forteller hun. På det meste sto vannet 70 centimeter over normal vannstand. Vannet var gjerne på sitt høyeste på dagtid, og ble først lavt nok igjen om kvelden.
I ventetiden måtte man sysselsette seg andre steder, for eksempel ved å legge inn kloakk, vann og strøm til kulturbygget og servicebygget som skal ligge bak stranden.
En 40 tonns gravemaskin på belter måtte daglig vaskes ren for saltvann.
Brukte undervannsdroner
I tillegg måtte man hanskes med langvarig sprengkulde i januar og februar.
– Det var bare å hakke løs isen hver morgen, så man kunne komme seg uti med tørrdrakt for å kunne finne høyder og plassering av masser og stein, sier Skjelbred Torp.
Undervannsdroner ble brukt til å avlaste isbaderne. Disse ble benyttet på de litt dypere strekkene, for å se etter avvik før og etter at stein og masser var lagt på plass.
– Det som skjer nå, er at vi må ta igjen den tapte tiden for å kunne åpne innen noen uker. Men vi skal få det til. Publikum heier oss veldig frem, så det er åpenbart et behov for en ny strand midt i byen.
90 prosent gjenbrukte masser
Et viktig aspekt ved strandprosjektet, var at det skulle være mest mulig klima- og miljøvennlig.
Det innebar blant annet en hundre prosent fossilfri byggeplass, og 90 prosent gjenbrukte masser. Massene ble grundig forhåndssjekket for å unngå at invaderende arter snek seg med på lasset.
Å finne de gjenbrukte massene var litt som å leke steindetektiv, forteller Skjelbred Torp.
Gamle, lokale steintyper som grorudgranitt har blitt hentet fra gamle gårder og kaifronter, og plukket opp på diverse lokasjoner på Finn.no.
– Det som var litt morsomt, var at da entreprenøren holdt på å grave ut tomten, fant man nok storgatestein til 40–50 kvadratmeter nede på to meters dybde, sier Espedal.
Fant overraskelser under lokk
Operastranda bygges på den gamle tomten til Nyland mekaniske verksted. I tidligere tider var kaier gjerne belagt med brostein, og det var altså noen av disse hundreåringene som så dagens lys igjen tidligere i år.
– Det ble faktisk billigere enn å bestille stein fra Kina, sier Skjelbred Torp.
De forskjellige steintypene skal nå bekle voksenstranda og moloen, og bidra til et visst lokalhistorisk sus.
Tomten bød imidlertid ikke bare på vakre brostein.
– Jo mer vi gravde, jo mer fant vi fra the good old days, sier hun og ler.
– De var glade i store betongkonstruksjoner, kreosotbrygger, skrap og rot. Mye var helt tydelig begravet med et lokk over, så de var spennende å åpne. Men vi fjernet alt, så nå er det fint og rent og ryddet i gamle synder.
