Ingeniørene i firmaet Topf & Söhne la all sin stolthet og fagkunnskap i å designe Nazi-Tysklands utryddelsesfabrikker under 2. verdenskrig.
De gjorde det uoppfordret, og med slik entusiasme at de mest djevelske konstruksjonene faktisk aldri ble bygd.
Skrekk i fire etasjer
Et eksempel er dette forslaget, som sjefsingeniør Fritz Sander leverer til bedriftsledelsen 14. september 1942:
"Som den ideelle konstruksjonsmessige løsningen til bruk i en konsentrasjonsleir, forestiller jeg meg en ovn som påfylles og holdes i gang uavbrutt(...). Likene skal innføres øverst - uten at forbrenningsprosessen forstyrres - med et passende tidsintervall.
På sin vei ned gjennom ovnens etasjer, vil likene bli antent, brenne, og til sist brenne opp, slik at kun asken er igjen i kammeret under risten nederst. (...) Vi bør snarest mulig søke om patent på dette forslaget, slik at vi sikrer oss fortrinnsrett."
Forslaget Sander beskriver, er dette fireetasjers kjempekrematoriet, som fikk det nøkterne navnet "kontinuerlig arbeidende likforbrenningsovn for stordrift".
Fram fra glemselen
Utstillingen "Techniker der Endlösung" (Ingeniørene bak "Den endelige løsningen") har gravd fram tekniske tegninger, omfattende arkivmateriale og fotografier rundt "Dødens ingeniører" og deres verk, og er allerede flittig besøkt i Tyskland, skriver danske Ingeniøren.
Fra neste fredag vises den fram i Danmark, på Arbejdermuseet i København.
Utstillingen spør blant annet hvordan all bedriftsetikk kunne forsvinne nærmest fra den ene dagen til den andre, i et ellers tilsynelatende nøytralt, veldrevet og etablert ingeniørfirma.
Historikernes gåte
Verken ledelse eller ansatte i Topf & Söhne hadde noensinne vist utpregede nazisympatier, snarere tvert imot. På lønningslisten sto både folk med jødisk avstamming og erklærte kommunister.
Heller ikke pengenød eller press fra fryktede SS var noen trussel. Topf & Söhne purret for eksempel til stadighet SS for ubetalte regninger, og vek heller ikke unna åpen krangel med SS om skyldfordeling når det oppsto tekniske feil.
Omsetningen på nazi-virksomheten var heller ikke til å bli fet av: den dekket kun 1-2 prosent av omsetningen.
Ingeniøren Kurt Prüfer var firmaets eneste med SS-tilknytning, og var en av flere ingeniører som på eget initiativ konstruerte nye patenter for masseforbrenningsovner som aldri ble realisert. De involverte visste også utmerket godt hva det hele skulle brukes til, bekreftet Prüfer i avhør etter krigen.
Spesialitet: Verdig kremering
Topf & Söhnes opprinnelige produkter var industrielle ovner, dampkjeler, skorsteiner, vannbeholdere og ventilasjonsanlegg.
Firmaet tjente etter hvert også gode penger på salg av krematoriovner, og ble markedsdominerende uvanlig raskt.
Bakgrunnen for denne storhetstiden er heller ironisk, med tanke på firmaets senere historie:
De utmerket seg nemlig tidlig med å lage ovner som kunne tilby det som snart ble et lovregulert krav:
De avdøde skulle kunne brennes inni kistene, det ville være null røyk og støy, kroppene skulle bli til den fineste aske, slik at en dermed oppnådde det viktigste: En verdig kremering.
Du kan lese mer om utstillingen og firmaets Topf & Söhnes spesielle krigshistorie
her.
