Innen 2030 skal Norge ha redusert landets klimautslipp med 55 prosent. Videre i 2050 skal Norge og Europa være karbonnøytrale. Vi har derfor forpliktet oss til ambisiøse omstillingstiltak. Industriens ambisjoner går enda lenger: Industriklyngen Powered by Telemark har mål om å være positiv i 2040. Det betyr å fange og lagre eller bruke mer CO2 enn egne utslipp.
Fossil energi må erstattes med fossilfri. EU anslår at 20 prosent av energien vil komme fra hydrogen. Sol, vind og vannkraft vil benyttes direkte der det er mulig. Der det ikke er realiserbart, må energi lagres i batterier, eller gjøres om til hydrogen eller ammoniakk. Ved å ta i bruk hydrogen og ammoniakk i industriprosesser og til skipsfart, kan vi oppnå både innenlandske utslippskutt og ny industribygging for Norges eksportrettede næringer.
Dette er en enorm omstilling. Det gir en viktig mulighet til å bygge ny industri som produserer og distribuerer hydrogen og ammoniakk både til bruk direkte i industriprosesser, men også til transportsektoren til lands og til vanns. «Ja, i lufta med» heter det i eventyret, og det er relevant også i dette industrieventyret som vi ser konturene av.
Som høna og egget
Den ambisiøse tidsplanen tilsier at dette er en klassisk «høna og egget»-utfordring. Vi trenger et stort volum av produksjon og distribusjon av hydrogen. Det krever et tilstrekkelig marked. Det anses klart at hydrogenmarkedet vil vokse frem, men utfordringen er at etterspørsel og tilbud trenger hjelp til å utvikle seg i takt. Foreløpig er grønn og lav-karbon hydrogen dyrt, slik også sol og vind var da teknologien var ung og markedet umodent. I tillegg vil noen former for hydrogen kreve store investeringer i infrastruktur i tillegg til investeringer i produksjon.
Omstillingen til hydrogen krever en offensiv politikk på linje med overgangen til el-biler i Norge. Vi tar til orde for å innføre og skape et stabilt marked ved å anvende differansekontrakter som et effektivt virkemiddel. Slike kontrakter gir en risikodeling mellom hydrogenaktørene og staten til å etablere et fremtidig likvid marked der investorer kan få stabile markedspriser.
Differansekontrakter er rett og slett et verktøy som knytter kjøps- eller salgspris opp mot en referansepris. Referanseprisen kan i en første fase knyttes til markedsprisen på karbon – og i en neste fase til markedsprisen på hydrogen, når dette markedet har utviklet seg. Produsentens prisrisiko avgrenses til minimums- og maksimumsprisen for prisbåndet, mens staten bærer risikoen for en pris under eller over disse tersklene. Dette gir produsenten en avgrenset inntektsforutsetning, som igjen gir grunnlag for å finansiere og bygge produksjonsanlegg for hydrogen.
Rask innføring gir raskere reduksjon
En slik deling av prisrisikoen mellom produsent og staten er fair fordi staten må bidra til utslippsreduksjonene. Det er også til fordel for staten at en rask implementering av differansekontrakter vil medføre raskere reduksjon av utslipp. Varigheten for en slik ordning må være lang nok til å sikre at vi når våre overordnede mål. 55 prosent-målet i 2030 kan være en riktig horisont. Det bør derfor etableres differansekontrakter for bruk av hydrogen både i industri og skipsfart.
Industrien peker på at dette haster og at differansekontrakter er veien til målet. Andre land har benyttet differansekontrakter innenfor andre energiområder med gode erfaringer og ligger foran oss i å ta det i bruk for hydrogen. Vi trenger derfor at norske myndigheter og politikere raskt handler for å innføre et slikt system, slik at den grønne satsingen i Norge ikke bare blir et eventyr, men en reell industrisatsing.
Hydrogen-stopp: – Det dras i bremsen i flere land
