Norge er en trehusnasjon, og det vises på brannstatistikken.
I fjor rykket brannvesenet ut til 2800 bygningsbranner, men det forhindret ikke at bygningsskadene beløp seg til hele 3,4 milliarder kroner.
Den tradisjonelle slokkemetoden for brann i trehus er vann. Mye vann, og stadig mer i form av sprinkleranlegg. Likevel brenner det friskt slik som brannene nylig i Trondheim og på Dombås viser.
Dessverre klarer ikke alle sprinkleranlegg å stoppe brannen, bare begrense omfanget, selv om slike anlegg er primært beregnet på å hindre nedbrenning av bygninger, og ikke redde mennesker.
Vann
Vannets rolle i brannslokking er å frarøve brannen energi gjennom oppvarming av vannet og fordampning samt la dampen fortrenge luften som brannen trenger. Vanntåke kjøler også branngassene kraftig og hindrer således overtenning.
Når en liter vann øker temperaturen fra 20 til 100 grader, trekker det til seg 335 kJ, mens når den samme literen fordamper, forsvinner hele 2257 kJ. Fordampingen gjør også at volumet ekspanderer 1620 ganger og fortrenger oksygen som brannen trenger.
Det er ofte en kamp mot klokka, brannen må ikke få lov til å utvikle seg dit at det brenner gjennom taket på bygningen. Da oppstår en skorsteinseffekt som gjør det svært vanskelig å kontrollere brannen og hindre den i å spre seg til omkringliggende bygninger. Det er derfor brannvesenet ofte dynker taket med så mye vann.
En ny metode er å installere vanntåke i loftet slik at vanntåken kjøler og hindrer antenning av branngasser. Dette er en metode som benyttes i Mandal.
Føre var
Selv om brannvesenet i Norge ofte er raskt på pletten, er det viktig å sikre bygninger slik at de slipper å rykke ut. Små branntilløp kan effektivt slukkes med brannslokningsapparater eller slanger, men svært ofte vil man sikre trebygninger med en eller annen form for automatisk brannslokking.
Den tradisjonelle metoden er å bruke sprinkleranlegg som består av et røropplegg inn i de ulike rommene med et termosikret spredemekanisme i taket. Når temperaturen overstiger ca. 70 grader, utløses termosikringen og rommet dusjes med store mengder vann.
Mindre dråper
Problemet med tradisjonelle sprinkleranlegg er dråpestørrelsen. Svært mye av vannet faller ned og bidrar ikke til slokkingen. I stedet oppstår det ofte store vannskader.
Alternativet er mye mindre dråper i form av det som kalles vanntåke. Slike mikrodråper fra 0,25 mm og mindre holder seg mye lettere svevende i luften og blir gjerne dratt inn brannen sammen med luften som brannen trekker til seg.
Dråpediameteren er viktig for virkemåten. Dråper med liten diameter fordamper mye raskere enn de med stor diameter fordi overflaten øker kraftig. En vannmengde på en liter har en overflate på 2 kvadratmeter når dråpene har en diameter på 1 mm.
Når dråpene har en diameter på 0,01 mm, øker overflaten til 200 kvadratmeter, og det øker varmeopptaket og fordampingen tilsvarende. I tillegg synker vannmengden som går med til å slokke brannen til bare mellom 10 og 20 prosent.
Vannforbruket er ofte et problem i en brannsituasjon fordi når både et tradisjonelt sprinkleranlegg er utløst og brannvesenet begynner tappingen, kan det overskride kapasiteten i området. Slokking med vanntåke kan bruke så lite som rundt 1 til 1,5 liter vann per kvadratmeter.
.png){kind=logo}
Lavt trykk
Vanntåke er ikke noe nytt. Det nye er at de nå kan fungere på vanntrykket som er i ledningsnettet.
Tradisjonelle vanntåkeanlegg har operert i området 150 til 200 bar. Det betyr at en vanlig høytrykksspyler også er et meget effektivt brannslokningsapparat. Ulempen med slike høytrykksanlegg er at de krever mye av ledningsnettet og at strømmen som skal drive høytrykkspumpen ofte blir borte når det brenner.
Den nye lavtrykksteknologien gjør det mulig å skape vanntåke helt ned til 4 bar.
Det gjøres enten ved å la vannstrålen mekanisk knuses eller, som en norsk oppfinnelse tillater, å la to vannstråler kollidere i en vinkel slik at de knuser hverandre.
