Tre prosent av alle eksosutslipp er fra fly og kommer i andre lag av atmosfæren enn all annen eksos; dermed kan de få andre miljøkonsekvenser.
Doktorgradsarbeidet kan føre til endring av regelverket som begrenser utslipp fra flytrafikk, og til justering av anbefalte største flyhøyde, spesielt i nordlige områder. Det kan også føre til at utslippsbegrensning etableres som parameter ved vurdering av drifts- og vedlikeholdstiltak for gassturbinmotorer på fly.
Arentzen har studert hvordan de viktigste komponentene i eksosen fra korte innenriksflyvninger varierer med flyhøyden, og hvordan motorenes tekniske tilstand har innflytelse på eksosutslippene. Dette har betydning for forståelsen av hvordan flytrafikken påvirker atmosfæren og miljøet.
Ved hjelp av ulike datamodeller er mengdene av utslippsgasser beregnet for en typisk passasjerrute (jetfly, 500 km) i Norge. Arentzen påviser at under vanlige forhold vil omkring 50 prosent av eksosgassene fra hele turen slippes under 4000 meters høyde.
Over 10000 meter er utslippsmengdene også betydelige. Han viser også at ved normalt stor tilgroing eller slitasje av de fremre/kalde delene av jetmotorene kan man forvente vesentlige økninger i utslippene fra samme flytur. Arbeidet viser også at ganske enkle simuleringsmodeller kan vise disse sammenhengene med rimelig nøyaktighet.
Avhandlingen har tittelen Variation in Aircraft Engine Exhaust Emissions in Relation to Flight Altitude and Degraded Engine Performance (Variasjon i utslippskomponenter i flyeksos i relasjon til flyhøyde og degradert motorytelse). Den er utført ved Institutt for termisk energi og vannkraft, NTNU, med professor Jan M. Øverli som veileder. Arbeidet er utført med støtte fra Norges forskningsråd og Høgskolen i Agder.
