Hun husker det glimtvis. Det gamle, brune huset på Wergeland i Bergen. Huset som oldeforeldrene bygget i sin tid. Like i nærheten: Besteforeldrenes hus av betraktelig nyere dato, bygget i hagen.
Hun husker farens klogger som hun sparket på seg i helgene for å løpe ned til farmor og farfar. Den altfor høye ringeklokka og kosten på utsiden som hun kunne ringe på med.
Linn Cecilie Moholt var tre, kanskje fire år gammel og fikk ristet kneippbrød med banan på.
Nå finnes ikke det gamle, brune huset lenger.
Det er mye som ikke finnes lenger.
Everything is broken
Bergen, 1945. Norge ligger ødelagt, men frigjort igjen etter krigen. Det er et voldsomt behov for reparasjon, og så godt som ingenting kan kjøpes nytt. Alt fra barbermaskiner til digre generatorer må fikses.
Den unge Karsten Moholt – nylig utdannet fra Høgskolen i Bergen som elkraftingeniør – starter opp reparasjonsfirma på Klosteret, midt i Bergen. Han har med seg to ansatte, samt solid støtte fra sin kone, som egentlig jobbet på jernbanen. På kveldstid sørget hun for at kontorarbeidet ble gjort.
Et familieselskap var født.
– Farmor og farfar bygget i stor grad opp selskapet sammen, sier Linn Cecilie Moholt.
I dag leverer Karsten Moholt vedlikeholds-, modifikasjons- og tilstandsanalysetjenester til industri over hele verden.
I sine tidlige år kom de viktigste kundene til selskapet fra sildeflåten, fra Arna Industrier og annen lokalindustri i Bergen, samt fra Forsvaret. I dag er det kun Forsvaret av de første kundene som er igjen.
– Jeg har aldri sett verkstedet på Klosteret. Det er bolighus der i dag. Lokalene ble flyttet i 1974. Det var tre år før jeg ble født, sier barnebarnet til grunnlegger Karsten Moholt, Linn Cecilie.
I 1974 flyttet Karsten Moholt fra sine opprinnelige lokaler og utvidet virksomheten ved å kjøpe opp Bergen vann- og surstoffabrikk.
Les også: Dette bør du vite om introverte ledere
En støvsuger i revers
I dag holder Karsten Moholt AS til på Askøy på utsiden av Bergen – og i de splitter nye kontorlokalene har de stilt ut kuriositeter fra et selskap med lang tradisjon for utvikling. Deriblant finner vi fiskesluker og miksmastere.
– Jeg har en ganske artig historie om miksmasteren, sier Linn Cecilie.
.png){kind=logo}
– Bestefar designet og bygget denne miksmasteren. Den har en enorm kvalitet. Min mor har fortsatt en som virker. Og da vi holdt til på Laksevåg kom det en eldre dame fra nabolaget innom oss. Hun hadde kjøpt en miksmaster 40 år tidligere, men bryteren man justerte farten med hadde gått i stykker.
– Verkstedsjefen vår – som har vært i Karsten Moholt i 44 år – husket tilfeldigvis at det lå en eske med deler på loftet. Vi gikk opp, fant reservedelen og fikset miksmasteren. Over 40 år senere. Det må kalles livstidsgaranti, sier hun.
– Vi holder veldig lite på med miksmastere i dag, legger hun kjapt til.
For øyeblikket venter selskapet i spenning på å få på plass noe de har ventet lenge på.
– Vi regner med å få på plass det nye vakuumtrykkanlegget vårt. Det har vi virkelig ventet på, og det finnes kun to av disse i verden. Det andre er i Sør-Afrika, forteller hun.
– Det er forresten ganske stilig: Det første vakuumtrykkanlegget som Karsten Moholt AS hadde på Klosteret, var det min farfar som koblet en støvsuger i revers til en svart søppelsekk.
Les også: – Står valget mellom kvinnelig og mannlig leder - vær tøff nok til å ansette kvinnen
Et selskap i endring
Etter noen få år i det brune huset på Wergeland flytter familien Moholt til Titlestad. Linn Cecilie begynner på skolen og blir det hun selv omtaler som «ganske nerdete».
– Jeg satt nok på fremste benk og gjorde lekser. Spesielt var jeg glad i naturfag og matematikk. Det å lære nye ting er fortsatt noe av det beste jeg vet, sier hun.
Samtidig som Linn Cecilie går på ungdomsskolen, blir farfar Karsten syk. Han får kreft. Etter relativt kort tid, dør grunnleggeren av selskapet.
– Han døde uventet. Ikke like uventet som min far, men det gikk fortsatt fort, sier hun.
Det tar kort tid fra grunnleggerens død, til det blir gjort betydelige forandringer i selskapet. Linn Cecilies far Karsten tar over. Han øyner et forretningsområde som på sett og vis konkurrerer med selskapets egne grunnpilarer.
– Vi startet som et elektroverksted som reparerte motorer. Det som er problemet med å drive et slikt verksted, er at når kunden har et havari, så er det gunstig for verkstedet, men ikke for kunden. Når kundenes maskiner går, så er det ikke gunstig for verkstedet i økonomisk forstand, men for kunden. Du får en tap-vinn-balanse som aldri kan optimaliseres, sier hun.
– Akkurat dette så min far, og han ble den eneste i Norge som holdt på med tilstandskontroll på roterende elektriske systemer. Det som er vårt mål nå, og som har vært målet vårt siden 1997, er at kundenes maskiner skal gå. Når vi lykkes med å holde maskinene gående, så har vi en vinn-vinn-situasjon, sier Moholt.
Karsten Moholt har derfor blant annet spesialisert seg på å overvåke kritisk utstyr på maskiner over hele verden – deriblant ved hjelp av vibrasjonsanalyse.
Men tankegangen om aktivt å sørge for at kundenes utstyr fungerer, falt ikke i god jord hos alle i selskapet.
– Folk fryktet at vi skulle eliminere levebrødet. Tilstandskontroll var så fjernt for mange at vi hadde problemer med å rekruttere personer internt i selskapet som ville jobbe med det. Men vi kan ikke kjempe imot utviklingen. Vi må heller ligge i forkant. I dag er vi 30 personer som sitter med akkurat dette, og vi overvåker tusenvis av maskiner over hele verden, sier Moholt.
Les også: Herfra overvåker Karsten Moholt 11.000 maskiner verden over
Elkraft til middag
Linn Cecilie gikk i både sin far og sin farfars fotspor og utdannet seg til å bli elkraftingeniør. Også broren, Karsten Aleksander ble elkraftingeniør.
– Det var rimelig kjedelige middagsselskaper hjemme hos oss, flirer hun.
Hun tok utdannelsen i Trondheim, og da hun var ferdig med studiene, startet hun i familiebedriften.
– Jeg begynte på elektronikkavdelingen og jobbet med reparasjon av elektronikk-kort. Dette var i 2001. Det var vanskelig for elkraftingeniører å få jobb på denne tiden. Så tok det seg opp igjen. Etter hvert startet jeg i tilstandskontrollavdelingen, der jeg jobbet med komfortklassifisering av skip, forteller hun.
– Jeg husker en gang vi var på et nybygg på Kleven og målte vibrasjon i struktur, dekk og skrog. Ved å sette sensoren på gulvet i en lugar, fant vi ut av at det var hakk i propellen. Vi ga beskjed om dette, og de sendte ned dykker. Hakket i propellen var der, sier hun.
Hun forteller videre at det ikke var noen forventning hjemmefra at hun skulle bli elkraftingeniør, selv om store deler av familien har blitt nettopp det.
– De var veldig opptatt av at jeg skulle utdanne meg videre. Om det var til å bli lege, økonom, veterinær eller hva det måtte være, spilte ingen rolle. Samtidig var det mange som sa til meg at det kanskje var litt uvanlig at jeg som jente valgte å bli akkurat dette. Men det var jo det jeg kunne aller mest om, det var jo dette vi snakket om.
Les også: Så mye tjener nyutdannede UiO-realister
Tragedien
1. juni 2009 er et Air France-fly på vei fra Rio de Janeiro i Brasil til Frankrike. Om bord sitter blant annet Karsten Moholt og Karsten Alexander Moholt. Henholdsvis far og bror til Linn Cecilie.
Flyet kommer aldri frem, og samtlige 228 om bord på flyet mister livet.
Hjemme i Bergen har Linn Cecilie mammapermisjon med datteren Ingrid.
– Mannen min tok over resten av mammapermisjonen slik at jeg kunne begynne å jobbe igjen. Jeg var på jobb akkurat to uker etter ulykken. Det var en mandag og det var veldig mange løse tråder, sier hun.
Det ble raskt klart at hun skulle ta over etter faren.
– Det var jeg aldri i tvil om.
– Det første sjokket var å miste min far og min bror. Det måtte få lov til å synke litt inn. Da det sank inn utpå kveldingen, kom jeg til å tenke på at dette går utover ganske mange flere mennesker enn bare oss i nærmeste familie. Det var 150 ansatte på dette tidspunktet, forteller hun.
Linn Cecilie opplever selv at hun ble godt tatt imot.
– De ansatte sto bak meg. Hadde de ikke gjort det, hadde nok ikke dette gått. Det var en stor fordel at jeg hadde vært i bedriften siden 2001, og jeg hadde vært igjennom en runde der jeg måtte vise at jeg var der på tross av at jeg var min fars datter og ikke på grunn av. Den runden var allerede tatt. Det var nok veldig sunt når det som skjedde, skjedde, forteller hun.
– Jeg har fått høre i ettertid at jeg er veldig lik min far. Det syntes de var veldig betryggende.
Les også: Disse tjener best av teknologitoppene
Blåkopi av fremtiden
Mot slutten av september begynte de tunge tidene som har preget oljeleverandørene å treffe også Karsten Moholt.
– 22. september måtte vi sende et generelt permitteringsvarsel til alle ansatte. Det var tungt. Det er det verste med å være leder, sier Moholt.
I skrivende stund er det fortsatt usikkert om det blir permitteringer, men årsaken til varselet var en avlyst kontrakt offshore i Brasil som man hadde bemannet for.
– Vi jobber på spreng for å finne en løsning, sier hun.
På de fem årene hun har sittet som sjef for selskapet har hun hatt nok å finne på.
– Det har aldri vært en kjedelig dag. Så mye kan jeg si.
Like etter at hun tok over roret, ble det besluttet at selskapet først skulle stå på den plattformen man hadde.
– Vi fikk jo dette overlevert på en litt spesiell måte. Vi ga oss selv ett år på dette. Når året var gått, konkluderte vi med at jo, dette klarte vi. Men da måtte vi ta et valg. Skulle vi nå bare drive selskapet videre slik det er, eller skulle vi utvikle det? Da kom vi fort frem til at et selskap som ikke utvikles, er et selskap som er på vei til å bli avviklet, forklarer hun.
Dette endte opp i at Karsten Moholt AS hadde en strategisamling for første gang siden etableringen i 1945.
– Vi samlet nøkkelpersonell i bedriften på Geilo. De ble delt i to grupper som ble satt i hvert sitt rom. Her skulle de skrive ned fem punkter om hvor Karsten Moholt er om fem år.
– De hadde ingen kontakt med hverandre, og da punktene fra de to gruppene skulle presenteres var de helt identiske. Det var blåkopier, sier hun.
Punktene som ble skrevet opp var følgende:
- Vi skal ha bygget ett av verdens flotteste, nye verksteder.
- Alle virksomhetene skal flyttes.
- Etablering i Nord-Norge.
- Satse på mer enn bare reparasjon.
- Begynne med produksjon av komponenter.
– Siden da har det gått fire år. Alle punktene er oppfylt. Når vi ser på de tidene vi går inn i nå, hadde det nok vært enda mer skummelt for oss om vi ikke hadde gjort det vi gjorde, om ikke det er skummelt nok fra før.
Les også:
Dette tjener de norske oljetoppene
