Samtidig som vi snur alle steiner i et desperat forsøk på å redusere verdens CO2-utslipp, ser vi fullstendig bort fra utslippskilden som i verdenssammenheng er blant de verste.
Det dreier seg om brenning av gass fra oljeproduksjon (også kjent som fakling). Dette foregår hver dag over hele verden, og den aller viktigste grunnen er at oljeselskapene ønsker å bli kvitt assosiert gass som de ikke har kjøpere til.
Dette sløseriet er det imidlertid mulig å gjøre noe med. Gassen kan for eksempel brukes som energikilde i lokale operasjoner, eller den kan eksporteres til andre regioner eller andre land. En tredje mulighet er å produsere hydrogen eller ammoniakk i kombinasjon med CO2-lagring.
I stedet går «bøtter med penger» opp i røyk hver eneste dag over hele kloden.
Hvor mye CO2 snakker vi om?
Det er størrelsen på disse utslippene som er mildt sagt sjokkerende. Ifølge Verdensbanken (Global Gas Flaring Reduction Partnership) brennes hvert år 150 milliarder kubikkmeter gass. Sagt med andre ord brenner verden hvert eneste år betydelig mer gass enn Norge eksporterer (ca. 110 milliarder kubikkmeter).
Blant de verste landene i klassen finner vi oljeproduserende land som Russland, Irak, Iran, USA, Algerie, Venezuela og Nigeria. De står for 40 prosent av verdens oljeproduksjon, mens brenningen av gass utgjør 65 prosent.
Det engelske selskapet Capterio har regnet ut at brenningen av gass med tilhørende metanutslipp gir utslipp av opp mot 1,5 milliarder tonn CO2-ekvivalenter per år. Dette må sammenlignes med verdens totale utslipp på ca. 35 milliarder tonn, mens Norges samlede utslipp er 0,05 milliarder tonn CO2-ekvivalenter per år.
Redusert fakling er et tiltak som kan redusere CO2-utslippene og øke energitilgangen for flere mennesker over hele kloden. I tillegg vil et slikt tiltak øke verdiskapingen i land med begrenset infrastruktur fordi gassen blir utnyttet.
Norsk produksjon gir lave utslipp
Vi må se disse tallene i lys av debatten om Norge fortsatt skal lete etter og produsere olje som allerede er funnet. Det forholder seg nemlig slik at Norge ikke brenner gass med mindre det er operasjonelle eller sikkerhetsmessige grunner til det. All gass som kommer opp av bakken blir enten solgt eller sendt tilbake til reservoaret der det kom fra.
Takket være god og framtidsrettet norsk oljepolitikk, har fakling av gass aldri vært god latin. Det var imidlertid ikke reduksjon i CO2-utslipp som var drivkraften, men sløsing med ressurser, og til tross for motstand fra mange av de store utenlandske oljeselskapene, ble forbud mot fakling vedtatt.
Kraft fra land: Skulle være klart i 2026 – så begynte det å brenne hos leverandøren
8 prosent av gjennomsnittet
Vi kan derfor slå fast at Norge produserer olje med minimale utslipp sammenlignet med de aller fleste andre oljeproduserende nasjoner. CO2-utslippene fra fakling på norsk sokkel er på bare åtte prosent av det globale gjennomsnittet, og utslippene våre er bare en tiendedel av utslippene fra britisk sokkel. Det blir da et tankekors at opphør av norsk oljeproduksjon faktisk vil føre til større CO2-utslipp globalt, ikke mindre. Det er heller ikke mangel på produsentland som står klare til å erstatte norsk oljeproduksjon om den avsluttes. Men da vil de globale utslippene – som vi forstår – øke.
Vi savner at dette poenget trekkes frem i den offentlige debatten, og er spesielt skuffet over at verken oljeselskapene eller bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass ikke vektlegger det i sin argumentasjon for at Norge skal fortsette som et oljeproduserende land.
Flytter utslipp til Europa
I stedet gjøres det et stort nummer av at vi reduserer de nasjonale klimagassutslippene ved å «elektrifisere sokkelen», mens realiteten er at utslippene flyttes fra norsk sokkel til Europa ved at gassen brennes der i stedet for på produksjonsplattformene. Verdens globale utslipp av CO2 blir dessverre ikke mindre av at vi driver med symbolpolitikk.
Fakling er «elefanten i rommet». Hvis Norge kan bidra til at verdens oljeproduserende land klarer å redusere utslippene ned til det samme minimale nivået som Norge har fått til, ville vi bidratt så det virkelig monner – i global sammenheng. Inntil så skjer, må Norge opprettholde sin produksjon (og helst øke den) for å gjære vårt til å holde verdens CO2-utslipp nede.
Grønt hydrogen lagt på is: Slik vil Yara kutte utslipp nå
