Henrik Friis ved Naturhistorisk museum (NHM) har ansvaret Norges største samling av mineraler – totalt er det 44.000 forskjellige. I tillegg til mineralsamlingen rommer NHM-hvelvet også tusenvis av bergarter og fossiler.
I dette lokalet kan man ikke kalle en stein for en stein. Hver og en av dem er unike på sin måte.
Et bibliotek av stein
Hyllemeter på hyllemeter med mineraler og bergarter fyller det enorme lageret. Prøvene er sortert etter en rekke kriterier, som grunnstoffene de består av, hvor de er funnet eller hva slags struktur de har.
Mange av steinprøvene er såkalte typeprøver. I likhet med planter og insekter blir ulike mineraler beskrevet med en fasit. For at det skal være en egen art, må sammensetningen av grunnstoffer og struktur være unik og forskjellig fra absolutt alle andre mineraler i verden.
– Når vi skal beskrive nye mineraler, må vi alltid sjekke dem opp mot de originale, forklarer Friis.
Derfor må alle opprinnelige typer lagres for ettertiden. Det gjør det enorme hvelvet til et slags bibliotek over ulike mineraler, i tillegg til bergarter og fossiler.
Det blir funnet flere nye mineraler hvert år
I et av de andre rommene står det flere store instrumenter. Disse brukes til å sjekke steinene. Noen av instrumentene kan sjekke hvilke grunnstoffer en prøve består av, andre kan brukes til å finne ut hvor hvert enkelt atom sitter i en krystall.
Med jevne mellomrom mottar Friis prøver til analyse. Dette er en del av museets samfunnsoppdrag, forklarer han. Noen ganger får han prøver fra folk som tror de har funnet et nytt mineral. Da må dette dokumenteres grundig og begrunnes. De som har dette som hobby, har gjerne blitt svært drevne i å finne unike mineraler eller kjenner geologien i et området ekstremt godt.
– Det er mange profesjonelle amatører der ute, smiler Friis. – Hvis de tror det er interessant, så er det sannsynligvis det.
Mange ganger kan de være like flinke som dem som har dette som fulltidsjobb, mener Friis. Ifølge ham er det slike samlere som oftest finner nye mineraler. Til tross for den enorme mengden ulike mineraler blir det likevel funnet nye hvert eneste år. Selv har Friis vært med på å registrere 20–25 nye mineraler i sin karriere.
Det tar tid å få godkjent nye mineraler
Selve prosessen kan ta tid. For at mineralet skal kunne godkjennes som noe nytt, må det finnes en full kjemisk sammensetning. Alle optiske egenskaper må dokumenteres. Deretter sendes det inn et forslag til et nytt mineral til The International Mineralogical Association.
– Noen ganger kan forskjellen mellom et nytt og et gammelt mineral være svært liten – bare en liten kjemisk forskjell. Andre ganger dukker det opp helt nye strukturer. Det nye mineralet må være kjemisk eller strukturelt annerledes enn det gamle, forklarer Friis.
I forumet blir det deretter stemt over hva slags navn det nye mineralet skal få. Det er strenge regler for hva et nytt mineral kan hete.
– Mineralet verneitt, som er funnet på Island, er kalt opp etter Jules Verne, forfatteren av Reisen til jordens indre, siden personene i denne boka reiste inn i jorden gjennom en vulkan på Island. Det var en del uenighet i komiteen da, men det ble godkjent, sier han.
På verdensbasis blir det godkjent over 100 nye mineraler hvert år. Etterhvert som analysemetodene blir stadig bedre, blir det også lettere å se små detaljer eller forskjeller som ikke kunne skjelnes tidligere.
.png){kind=logo}
Fant et nytt mineral på fargen
Selv fant Friis et nytt mineral på Grønland. Det var i et område der han kjente geologien godt. Han fikk øye på en stein med en forvitringsfarge som var uvanlig for denne bergarten.
De fleste ville ha oversett denne detaljen, men fordi Friis visste at dette ikke var vanlig akkurat her, tok han med seg en prøve. Det skulle vise seg å være et nytt mineral.
– Denne fikk navnet Søskenbarn på det lokale språket, forklarer han.
Årsaken var at det vanligvis ville ha vært grunnstoffet strontium i dette mineralet, men i prøven Friis hadde funnet, var det barium. Det nye mineralet var derfor et slags «søskenbarn» av det opprinnelige, og samtidig fikk de knyttet det til det lokale språket.
Kun noen få av de 44.000 prøvene blir stilt ut
Naturhistorisk museum på Tøyen har egne geologiske utstillinger i Brøggers hus. Huset har blitt pusset opp, og i mai i år åpnet det med nye utstillinger. Det er om lag 1500 prøver som er stilt ut.
Ifølge Friis er det viktig å få fram helhet og variasjon og ikke bare stille ut de flotteste, mest elegante edle mineralene. Diamanter, gull og glitter tiltrekker seg gjerne publikums oppmerksomhet. Likevel er noe av målet at de som er innom, også skal kunne la seg fange av helt andre typer stein, som meteoritter eller fossiler.
Kanskje finner man tilbake til den indre femåringen som ser det unike i hver enkelt gråstein i oppkjørselen. Derfor er utvelgelsesprosessen viktig for å få en utstilling som kan skape interesse.
Som et eksempel viser Friis metallene. For kobber alene er det tre skuffer i den enorme hyllen. I hver skuff ligger det flere ulike prøver. Noen av dem er flotte å se på. Andre har en interessant historie å fortelle.
– Når vi skal lage utstillingen, har vi en strategi. Vi vil gjerne vise prøver fra Norge, sier Friis. – I tillegg vil vi gjerne vise variasjon.
Friis ser på kobberprøvene. Foran ham er det bare kobber, men små endringer i strukturen eller sammensetningen gjør at det kan ha mange ulike farger og fasonger.
– Vi stiller ut noen ting fordi de er estetiske eller sjeldne, sier Friis.
For eksempel prøver fra Norges eldste gruve, like ved der Mathallen i Oslo ligger i dag.
Pseudomorfoser – vanskelige å identifisere
– Noe mineraler kan være ekstra vanskelige å identifisere siden de ikke har den vanlige formen et mineral burde ha. De kalles pseudomorfoser, forklarer Friis.
Dette er et mineral som etter det er dannet, er blitt erstattet av et nytt mineral. Derfor har den en ytre form som ikke stemmer med den det nye mineralet egentlig burde ha.
– Selv om pseudomorfoser er utfordrende, er de også spennende, fordi de viser til en geologisk prosess som er skjedd etter at det opprinnelige mineralet ble dannet.
«Fake» stein på utstilling
Noen typer mineraler er så populære at folk «jukser» for å få en høyere pris. Det kan være den populære røykkvartsen, som kan produseres ved å utsette vanlig kvarts for stråling.
Det er heller ikke uvanlig at steinene kan være limt på for å skape noe som er unikt.
Slike prøver kan man enkelte ganger oppdage i gamle samlinger. At prøven er gammel, er med andre ord ikke en garanti for at den er ekte.
Derfor er det viktig for Friis å sjekke alt som stilles, ut slik at det som vises for publikum, skal være reelt.
Gir steinene nytt liv
Tidligere var den geologiske utstillingen bygget opp med store montre med ulike steiner.
I den nye utstillingen er det fremdeles elementer av dette, men samtidig har Friis og kollegaene hans laget en utstilling som skal være engasjerende for alle aldre.
Et av de nye høydepunktene en krystallgrotte. Den er laget med ekte kalsitt fra Norcems gruver i Brevik.
– Målet er å vise fram hvordan grotter med ekte kalsitt kan se ut i virkelighetens grotter. Samtidig stilles der ut 350 mineralprøver fra selve gruven som viser hvordan et mineral fra en lokalitet kan finnes i et hav av former og farger, sier Friis.
Artikkelen ble først publisert på Titan.uio.no
