Yrkeskarrieren til Steinar Wighus er som en reise i tidsmaskin gjennom mer enn 40 år og med holdeplasser ved noen av de absolutte høydepunktene i norsk industrihistorie.
Som ung ingeniør startet han med design av maskinrom for stykkgodsbåter og dekksarrangement for kjemikalietankskip. I likhet med store deler av norsk maritim industri, gikk han etter hvert over til olje- og gassnæringen.
Han var med og bygde den gigantiske plattformen til Oseberg A, hvor Hydro for første gang fikk operatøransvar. Wighus jobbet offshore i to år og stortrivdes med det, før han opplevde stor skuffelse da Hydros oljedivisjon ble solgt til Statoil.
Motvillig gikk han i land, men hevder likevel at han aldri har angret siden. Norges største industrielle investering i utlandet, bygging av kraftverk og aluminiumsverk i ørkenen i Qatar, engasjerte Wighus i seks år.
Sommerjobb og praksis
Wighus er født og oppvokst i Skien, nærmere bestemt i Dalsbygda i nærheten av flere stolte byggverk. Bandak-kanalens startpunkt med Løveid-sluser lå like ved hjemstedet. Avstanden var heller ikke stor til Norges og Nordens første elektrifiserte jernbane Skotfosbanen, den 1,5 kilometer lange industrijernbanen fra Skotfos Brugs papirfabrikk til bedriftens utskipningskai.
Etter hvert som han vokste til, fikk unge Wighus sommerjobb ved papirfabrikken, blant annet i
bedriftens mekaniske verksted.
Ingeniørutdannelsen startet han ved Skiensfjordens tekniske fagskole på Oseberg i Porsgrunn, hvor det ble utdannet mange formenn og verksmestere til mekanisk industri. På den tiden gikk teori og praksis hånd i hånd med veksling mellom syv dagers praksis og etterfølgende syv dager på skolebenken.
– Det fungerte veldig bra. I tillegg kunne vi ta småjobber i et støperi som lå like ved skolen, forteller Wighus.
– Altfor mange av dagens utdanningsløp er preget av mye teori-undervisning. Mange studenter tar seg riktignok ekstrajobber i løpet av studietiden, men da blir det oftest praksis som er lite relevant for utdannelsen og for framtidige yrker. Flere parter ville hatt stort utbytte av at studenter og elever kom ut i bedrifter langt tidligere for å se og lære om hva som rører seg, sier Wighus, som ikke ble tatt opp ved ingeniørhøyskolen i Porsgrunn, da han manglet en eksamen i tysk.
Til Florø og Korea
– Dermed måtte jeg søke meg til NKI og ta den tunge veien til ingeniøreksamen med innlevering av oppgaver hver eneste dag. Det ble først to år med kveldsundervisning hjemme i Skien og deretter det tredje året i Oslo.
Som ferdig maskiningeniør fikk han jobb i det vesle konsulentfirmaet Marine Consult i Oslo. Der tegnet han maskinromsarrangement, blant annet til stykkgodsskipet Lysekil, som nærmest ble verdensberømt i 1979 da de plukket opp 252 vietnamesiske flyktninger i Sør-Kina-havet.
Jobben i Marine Consult førte Wighus også til bygging av kjemikalietankskip ved Ankerløkkens verft i Førde og i Florø, hvor han for øvrig traff sin kone Irene.
Det ble også 13 måneder i Sør-Korea som innleid av Det norske Veritas til å være supervisor ved tegnekontoret hos skipsverftet til Daewoo. Verftet bygget kjemikalietankskip til de norske rederiene Odfjell og Westfal-Larsen. Samme verftsgruppe bygget også det aller første skytteltankskipet for transport av olje fra de nye norske feltene i Nordsjøen og inn til raffinerier på land.
Oseberg A
Det varte ikke lenge før Steinar Wighus også meldte overgang til oljeindustrien. Han ble innleid av Aker Engineering og satt til å lede ei gruppe i Kristiansand, som skulle bygge en nødkraftmodul til Oseberg A-plattformen. Senere ble han en del av teamet som bygde hovedkraftmodulen i Egersund.
.png){kind=logo}
Hydro fikk sin første operatøroppgave på Oseberg-feltet og selskapet ønsket å ha Wighus med seg videre. Han ble derfor engasjert til å lede den mekaniske sammenkoplingen mellom moduler og dekket som ble bygget ved Aker Stord og med betongunderstellet som Norwegian Contractor bygget i Hinnavågen ved Stavanger.
Wighus fulgte med Oseberg-plattformen ut på feltet hvor oljeproduksjonen startet i 1988. Han ble offshore i to år og ledet der arbeidet med å gjøre ferdig oppgaver som stod over fra byggingen av plattformen.
– Jeg likte godt å jobbe i turnus. Vi var to som delte på å lede byggearbeidet på plattformen og jeg trivdes veldig godt i dette miljøet. Man kommer tett på hverandre når man bor og arbeider under samme tak. Dessuten hadde vi hele tiden spennende, praktiske og faglige utfordringer. Arbeidet skulle gjøres samtidig som plattformen kom opp i full produksjon. Da er sikkerhetshensyn avgjørende. Det gjelder å ta oppgavene i riktig rekkefølge.
Etter å ha vært innleid til Hydro i seks år og i sentrale roller under utbyggingen av Brage og Visund, ble han ansatt i selskapet i 1992 og fikk ansvaret for design av dekket til Troll B-plattformen.
Offshore-ingeniøren går i land
I 2007 kom det til et dramatisk skifte i Hydro da olje- og gassdivisjonen ble slått sammen med Statoil.
– Vi hadde en erfaren og veltrimmet prosjektorganisasjon, som hadde ledet flere store offshoreutbygginger. Jeg ønsket svært gjerne å kunne fortsette med det også i Hydros regi. Jeg var skuffet og flere følte seg sviktet. 450 av i alt 500 ansatte i Hydros prosjektorganisasjon valgte å bli med over til det nye selskapet, Statoil Hydro. Selv telte jeg på knappene. Min sjef, Tom Røtjer, som hadde ledet den store utbyggingen av Ormen Lange, fikk overtalt meg til å bli i Hydro. Selskapet skulle da gå i gang med et kjempestort utbyggingsprosjekt på land. Nytt aluminiumsverk skulle bygges i ørkenen i Qatar. Hydro skulle eie halvparten i det nye kjempeanlegget, Qatalum, og ha ansvaret for utbyggingen.
Wighus ble fristet til å bli med på dette, som skulle bli det største industriprosjektet som noe norsk selskap har investert i utenfor Norge.
To år med prosjektering og planlegging ble utført i Oslo, før prosjektorganisasjonen flyttet til Qatar. Her skulle det bygges kaier, gasskraftverk og et helt nytt aluminiumsverk. Wighus fikk ansvaret for at alt det tekniske ble bygget etter spesifikasjonene. På det meste var 22.000 arbeidere i sving samtidig på anleggsområdet. 25 milliarder kroner ble investert, og anlegget ble reist fra ørken til å bli produksjonsklart i løpet av to år.
Gikk hett for seg i Qatar
Flere ganger steg temperaturen til over 50 grader utendørs, og i sjøen var det gjerne 38 grader.
– Det var likevel forfriskende med sjøbad, helt til du kom opp av vannet, sier Wighus.
Han forteller at man ikke kunne spasere i den glohete ørkensanden uten sandaler, og at de måtte ha et telttak som kunne festes til bilen om de skulle stoppe for å raste under en ørkentur.
– Men det ble en spennende og fin tid i Qatar, sier Wighus, som de to første årene hadde familien med seg. Den yngste av sønnene gikk på norsk skole i Qatar, mens den eldste gikk på amerikansk skole.
.jpg)
Varmen skapte problemer da en kraftstasjon, som ble bygget i stål i Sør-Korea på vinterstid, ble flyttet til Qatar, hvor stålet ble nesten 100 grader varmere i sola under montering.
– Vi opplevde at knapt noen skruer passet, sier Wighus.
Enda større utfordringer dukket senere opp og måtte finne sin løsning. Etter at metallverket var satt i produksjon, falt gasskraftverket ut i flere timer og metallet i 444 av totalt 704 celler i aluminiumsverket størknet, slik at de måtte repareres og bygges opp igjen. Senere oppsto det brann i et kjøletårn ved kraftverket. Tårnet brant ned. Men da berget aluminiumsverket seg ved at nabokraftverket kunne levere strøm midlertidig.
Petter Smart
Kristin Mørkved som nå er prosjektdirektør i Hydro, var i Qatar samtidig med Steinar Wighus. Mørkved var da fersk i prosjektorganisasjonen og hadde ansvaret for kontrakten som omfattet bygging av alle 704 elektrolysecellene i Qatalum-verket.
Mørkved sier at Wighus ble en viktig mentor og støttespiller for henne med sin faglige dyktighet og brede kontaktnett.
– Han tok seg alltid tid til å gi råd og veiledning, sier Mørkved, som sier videre at Wighus er en sjelden kombinasjon av å ha faglig spisskompetanse og samtidig være sosial og lett omgjengelig.
– Han kan snakke med alle og skaper god stemning rundt seg. Dessuten har han en velutviklet praktisk sans og tenker ut praktiske løsninger når problemer oppstår. Han er rene Petter Smart, som kan konstruere spesielle verktøy dersom situasjonen krever det, sier prosjektdirektøren i Hydro.
Karmøy og Husnes
Etter gigant-utbyggingen i Qatar hadde Steinar Wighus blant annet det tekniske ansvaret for byggingen av teknologi-piloten ved aluminiumsverket på Karmøy. Der ble også nettbrett tatt i bruk for første gang i Hydros regi, til gjennomgang og utsjekking av de ulike komponenter da anlegget skulle ferdigstilles.
– Et eget teknologiprosjekt midt i det store prosjektet, sier Wighus og legger til at innføring av nettbrett var vellykket og dermed ble benyttet i alle senere prosjekter.
Det siste større Hydro-prosjektet som Wighus var med å sluttføre var ombygging, modernisering og gjenåpning av B-hallen ved aluminiumsverket på Husnes. Her fulgte Wighus opp det mekaniske installasjonsarbeidet knyttet til cellene i elektrolysehallen. Han trådte til hvor det var nødvendig og hadde samtidig en fri rolle som skulle bidra til erfaringsoverføring til yngre prosjektingeniører.
– Dette var en av de artigste rollene jeg har hatt. Det er viktig å slippe yngre krefter til, sier Wighus.
Thomas Kompalla, som er overingeniør i Hydros prosjektorganisasjon, hadde ansvaret for ombygging av renseanlegget på Husnes. Han sier at Wighus er svært kunnskapsrik og har svært lang og bred prosjekterfaring.
– Men samtidig er han imøtekommende og tar seg nødvendig tid til å svare på spørsmål fra kolleger, selv om de tilhører andre deler av prosjektorganisasjonen. Jeg har ofte støttet meg på Wighus’ råd og kunnskap. Det blir rart uten Wighus på jobben.
Wighus pensjonerte seg fra Hydro 1. desember.
Husbåt og enkeltmannsforetak
Under byggeperioden på Husnes bodde han gjennom hele vinteren i båten sin, en 50 fots Scirocco, som han i stor utstrekning har bygget og innredet selv.
– Jeg liker å jobbe med hendene. Båten har vært hobbyen min de siste 10 årene, sier Wighus, som har fartøyet liggende under formsydd presenning i boblehamna for småbåter på Nærsnes, like ved Slemmestad, hvor han bor.
Men Hydro-pensjonisten har ikke tenkt å legge inn årene yrkesmessig helt enda. Han har startet sitt enkeltpersonforetak, som alt har inngått den første konsulentkontrakten. Den erfarne prosjektlederen skal bistå Boliden med et forprosjekt ved sinkverket i Odda. Hva dette kan lede til, sier Wighus at han ikke har anledning til å avsløre foreløpig.
Denne saken ble først publisert i Teknisk Ukeblads papirmagasin nummer 2/2021.
