Vi skal være stolte av vår historiske innovasjonsånd bygget på tykt, svart gull og sette pris på vårt medeierskap i Oljefondet – som rommer nærmere 11.700 milliarder kroner per dags dato. Vår tillitsbaserte velferdsstat avlet frem av et heidundrandes olje- og gasseventyr gir oss en god forutsetning for å leve godt og leve stort. Likevel er det også nødvendig å være bevisst ansvaret.
Olje- og gasseksporten er vår akilleshæl i klimakrisen. Tar vi eksporten av olje og gass med i vårt klimagassregnskap, er vi utslippsgiganter på et astronomisk høyere nivå enn alle andre land i verden unntatt Qatar, Kuwait og Brunei, ifølge en NRK-artikkel. I den enden av skalaen bør vi ikke sitte så altfor komfortabelt.
Norge er blant de mest innovative landene i verden, men bare når vi må.
Fremgang i krisetid
Christian Rieber, styreleder for GC Rieber-fondene, har levd i 95 år og vært gjennom både krig og kriser. I mange tiår har han sett innovasjon både lykkes og feile, og han fortalte meg for litt siden at det er i krisetid at innovasjon oppstår.
Oljeeventyret har kanskje bedøvet min generasjon til en viss grad, så hva om klimakrisen kan ha motsatt effekt? Vi sitter med en enorm mulighet til å skape en ny eksportnæring. Ikke en næring basert på tykt, svart gull som ødelegger økosystemer og skaper krise etter krise for de mest sårbare menneskene på kloden, men en næring bygget på innovasjonen som kan reversere disse prosessene globalt.
Som et tillitsbasert demokrati med relativt jevn levestandard og gode ordninger har vi en historisk god forutsetning for å lykkes. Vår høye utdanningsgrad gir også et unikt kompetansegrunnlag til å så flere «grønne frø».
Trenger drahjelp
Vi må bruke klimakrisen til å posisjonere Norge for fremtiden. Regjeringen har som mål å øke eksporten utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. Derfor er det kritisk at vi gir drahjelp til de som innoverer disruptivt. Klimainnovasjon som Evyon, Ocean Oasis, 7Analytics, Terravera og Bergen Carbon Solutions er allerede på vei ut i verden. Likevel går det for tregt hos de etablerte. Hvert år og hvert valg teller, men det kan virke som vi lukker øynene, holder pusten og satser på at det hele var en stor overdrivelse.
Vi har åtte år til vi skal være fossilfri, og så langt jeg ser, tar ikke næringslivet store nok steg ut over å oppfylle rapporteringskrav. Vi lever så stort, og vi lever så godt. Da gjør det ekstra vondt å endre på suksessoppskriften, så klart.
Derfor må vi bli like rå på klima som vi historisk har vært på olje. En ny næring gror nå frem, og vi må ta eierskap raskt. Vi må finne vår nye olje i klimainnovasjon. Det må være vår generasjons arv til de neste.
Med grønn industri skal Norge bygges
