Om ti års tid kan ubåtene som erstatter de da 35 år gamle ubåtene i Ula-klassen godt være franske.
Direction des Constructions Navales Services (DCNS) er én av to kandidater i den norske utbåtkonkurransen, der det er ventet mer detaljerte og potensielt avgjørende spesifikasjoner fra Forsvarsdepartementet innen kort tid.
– Vi tilbyr Norge Scorpene-klassens utprøvde design i kombinasjon med ny teknologi fra den kommende Barracuda-klassen og andre generasjon luftuavhengig framdrift, forklarer DCNS-sjef Hervé Guillou.
Han og en rekke andre fra ledelsen i DCNS, partneren Thales og den franske marinen er for tida i Oslo. Et besøk fra den nye franske «multi-mission»-fregatten Languedoc benyttes som anledning til å gjennomføre en rekke møter med norske selskaper, myndigheter og sågar presse (se video nederst i artikkelen).
- Ferdigskrog, missiler og framdrift uten luft: Dette er kravene til Norges nye ubåt
Produsere, ikke lagre hydrogen
Luftuavhengig framdrift («air-independent propulsion», AIP) er et selvsagt krav til de nye ubåtene.
DCNS' AIP-system er brenselcellebasert. Men andre generasjon, som de tilbyr Norge, baserer seg på å produsere hydrogen om bord gjennom krakking og reformering av dieselolje.
– I vår første generasjon AIP brukte vi hydrogenlager om bord. Det er lite gunstig og potensielt farlig. Ved å bruke diesel, som også er drivstoffet for hovedframdriftsssystemet, kan ubåtene fylle ved en hvilken som helst havn, forklarer Gulliou.
Logistisk er det en annen fordel at i stedet for å bruke flere dager på å fylle hydrogen i en spesialhavn kan ubåten også etterfylle på åpent hav, for eksempel fra den kommende KNM Maud.
Oksygen må ubåten imidlertid lagre i tanker. Ifølge produsenten kan Scorpene-ubåtene operere i neddykket tilstand i to uker.
En ulempe er derimot at denne teknologien fortsatt ikke er prøvd til sjøs, og Forsvaret så langt har kommunisert at de som hovedprinsipp ønsker utprøvd teknologi. Denne andre generasjon AIP-system (FC2G) er ifølge Gillou nå på trinn seks på skalaen for såkalt «technology readiness level», og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er involvert i å kvalifisere teknologien.
Når det gjelder batterier, ligger det an til å bli blybatterier iallfall i de første driftsårene.
– Vi har veldig tror på litionionebatterier, men foreløpig er ikke teknologien moden nok til å tas i bruk om bord på en ubåt. Men ubåtene vi leverer til Norge vil være tilpasset å ta i bruk den nye batteriteknologien, sier DCNS-sjefen.
Han sier at digitaliseringen har medført at hvert fartøy nå må påregne fire til fem oppgraderinger i levetiden mot kanskje én tidligere.
- Vraket: A26 er svenskenes nye superubåt
Norsk-franske bånd
DCNS understreker at for dem vil det å vinne den norske konkurransen bety mer enn å produsere fire til seks ubåter. Det vil også være starten på et langvarig og tett samarbeid mellom nasjonene Frankrike og Norge.
– Både Norge og Frankrike er viktige bidragsytere i Nato og vi har mange felles interesser. For eksempel Nordområdene, som selvsagt er meget viktig for Norge, men Nord-Atlanteren er et prioritert område også for Frankrike, sier Eric Chaplet.
Han er er DCNS markedsdirektør, men også femstjerners admiral med tjue tusen timer i ubåt bak seg. Ifølge ham er Scorpene-ubåtene ekstremt «stealthy», altså med liten signatur enten vi snakker hydrodynamisk, infrarød, magnetisk, akustisk eller radarsignatur for mastene. Han mener dessuten at ubåten er et godt kompromiss mellom ytelser ute på åpent hav i fjordene.
I tillegg til evnen til å operere neddykket over lang tid, er økt slagkraft et sentralt krav. Det ligger i kortene at kommende norske ubåter utrustes med langtrekkende missiler i tillegg til torpedoer, og det ville vel vært rart om det ble noe annet enn Kongsbergs NSM-SL («Submarine Launch») når dette blir ferdigutviklet.
- Trengte mer slagkraft: USA hastekjøper ny norsk teknologi etter russisk invasjon
Kongsberg og Nammo
Et annet budskap fra DCNS er at de allerede er godt representert med norske sjøforsvarsprosjekter på sin cv:
Eksempelvis bidrag til oppgradering av Hauk-klassen i 1998 og bidrag til å designe og bygge etterkommerne i Skjold-klassen fra 2003. I tillegg er det Kongsberg Defence Systems som leverer bro- og navigasjonsssystemet til FREMM-frigattene.
Flere oppdrag blir det garantert på Kongsberg og andre norske forsvarsindustribedrifter - uansett om det blir franske eller tyske ubåter er industrielle samarbeid og gjenkjøp en viktig del.
Ifølge DCNS jobber de nå med 50 forskjellige norske bedrifter av ulik størrelse - der Kongsberg-konsernet, Nammo og Thales Norway er de største.
DCNS har vunnet gigantkontrakten om å levere tolv ubåter til Australia, og disse kan få teknologi fra Kongsberg om bord. Når det gjelder Nammo, opplyser DCNS at de vil kvalifiseres som stridshodeleverandør til den nye F21 tungvekttorpedoen.
Mens Norge etterspør konvensjonelle ubåter, er Barracuda en atomubåt som er under bygging og som skal i drift i 2018.
Fra seks til to kandidater
Etter sju års utredning besluttet regjeringen i november for to år siden at de seks ubåtene i Ula-klassen, som ble faset inn i 1989-1992, skal erstattes med nye.
Opprinnelig hentet Forsvarsdepartementet inn informasjon fra seks verft. I april i år foretok de et nedvalg og vedtok å gå videre kun med DCNS og thyssenkrupp Marine Systems (TKMS) fra Tyskland.
Fincantieri fra Italia, Navantia fra Spania, Daewoo Shipbuilding & Marine Engeneering fra Sør-Korea og Saab Kockums fra Sverige ble alle vraket.
Saab tapte som kjent også den norske kampflykonkurransen i 2008, men å bli sjaltet ut så tidlig i ubåtkonkurransen kom nok som en større overraskelse ettersom deres kandidat A26 stammer fra det nordiske ubåtsamarbeidet Prosjekt Viking og dermed delvis er designet på bakgrunn av norske spesifikasjoner.
Ifølge Forsvarsdepartementet bygde beslutningen på økonomiske, industrielle og militærfaglige vurderinger. DCNS og TKMS er de to største ubåtprodusentene i Vest-Europa, med lang erfaring og stor industriell kapasitet.
– Frankrike og Tyskland er blant de største nasjonene i Europa. Et ubåtsamarbeid med en av disse vil sikre at Norge får de ubåtene som vi trenger, samtidig som vi bidrar til «Smart Defence» og et mer effektivt materiellsamarbeid i Nato, sa forsvarsminister Ine Eriksen Søreide for sju måneder siden.
