MILJØ Under tittelen «Global oppvarming» (TU 2007) kommenterer Erik Hammerstad Per Jan Langeruds «sprøyt vedrørende global oppvarming» (TU 1707). Den egentlige tittelen på Langeruds kronikk var: «Ingen økning i drivhuseffekten». I motsetning til Erik Hammerstad fant jeg artikkelen interessant. Langeruds svar («Klimaforsker med feil fokus», TU 2107) til Rasmus Benestad (TU 1707) er ikke mindre interessant.
Det som preger klimadebatten, er at debattantene synes å slå hverandre i hodet med rapporter og undersøkelser som er et oppkok av andre rapporter og undersøkelser av ymse slag og kvalitet og hvor man gjerne velger de rapporter som passer best med eget a priori-syn.
Basert på Ole Bøckmans opplysning (Aftenposten lørdag 2. Juni) om at de årlige klimagassutslippene (der mesteparten er CO 2) på verdensbasis er ca. 36 milliarder tonn CO 2-ekvivalenter, kan jeg, ved å konsultere min gamle lærebok i kjemi, konstatere at dette svarer til omtrent 2 prosent av den totale mengden CO 2 i atmosfæren. At økningen i CO 2-konsentrasjonen i atmosfæren for tiden er menneskeskapt, virker derfor sannsynlig. At dette skaper global oppvarming, er en annen sak. Ifølge rapportene Langerud baserer seg på, er dette usikkert.
Da boken/rapporten «Limits to Growth» kom i 1972, leste jeg bare omtalen i avisene. En av konklusjonene var, at når en grense ble nådd, måtte man forvente store svingninger i økonomien. På det tidspunktet hadde jeg nylig gjennomført en dynamisk simulering av en teknisk innretning som under gitte forhold var ustabil. Simuleringen viste at årsaken var en «limits to growth-situasjon. Gitt den forståelsen simuleringen bidro til, lot systemet seg lett stabilisere. Dynamisk simulering er ofte den eneste muligheten man har til å forstå en kompliserte sammenheng, så jeg syntes det var flott at økonomer også hadde tatt denne teknikken i bruk!
Inspirert av debatten etter Jørgen Randers kronikk «Grenser for vekst - 30 år etter» i Aftenposten 7. August 2004, leste jeg «Limits to Growth the 30 years update» publisert 1992. Det slo meg at kritikerne gikk løs på simuleringsresultatene, åpenbart uten å vite så meget om de grunnleggende sammenhenger simuleringene baserte seg på. Ikke rart, for ligningssettet med tilhørende parameter- og startverdier ble jo ikke publisert verken i 1972- eller 1992-utgaven av «Limits to Growth».
Klimaet er, i likhet med de fleste andre prosesser i naturen, styrt av en nesten uendelig mengde tilstandsvariable. Alle forsøk på simulering må derfor baseres på forenklede matematiske modeller. Det jeg synes det er gode grunner til å etterlyse, spesielt i TU, er rapporter, eller henvisning til rapporter, der slike modeller er beskrevet og begrunnet i detalj. Så kan klimaforskere og spesialister innen de enkelte fagfelt modellen omfatter, begrense seg til å diskutere detaljer i modellen. Under forutsetning av at den lages enkel nok for en vanlig PC, vil alle med en PC selv kunne forvisse seg om hvilke forhold som i hovedsak styrer klimautviklingen.
Faren ved den form for klimadebatt som foregår nå er at den baseres på kvalitativ synsing omkring utvalgte sammenhenger, og at forskere og andre med stor politisk innflytelse/tilgang til media kanskje vinner fram til fortrengsel for kvantitative resultater fra modeller som omfatter alle de viktigste kjente sammenhenger.
Det kan jo eksempelvis tenkes, at den prosessen som er på gang ikke kan påvirkes i nevneverdig grad ved å redusere utslippet av CO 2, og at man derfor allerede nå bør fokusere på konsekvensene..
Jens A. Andersen
Elektro sterkstrøm 1959
