Av Einar S. Huse, markedssjef i Norex
Det er eksplosjonsfare i en rekke virksomheter, blant annet olje- og gassvirksomhet,farmasøytisk industri, lakkeringsvirksomhet og all typer produksjon hvor det benyttes antennelige løsemidler. Det er også eksplosjonsfare forbundet med støv, for eksempel i møller.
Det overordnede målet, med sikkerhetsarbeidet, er å sikre mennesker, sikre miljøet og sikre økonomiske investeringer.
Som ved all annen risikovurdering, finner vi risikoen for en utilsiktet eksplosjon som et produkt av to faktorer:
1. Sannsynligheten for at eksplosiv gass er til stede, og
2. sannsynligheten for at det finnes en tennkilde.
“Risiko for eksplosjon” = “sannsynlighet for gass” X “sannsynlighet for tennkilde”
Første faktor: Sannsynlighet for gass
For enklere å få oversikt over tilstedeværelsen av gass, benytter vi begreper som sone, gassgruppe og tenntemperatur.
Soneinndeling
Eksplosjonsfarlige områder deles inn i tre soner ut fra hvor stor sannsynlighet det er for at eksplosive gasser er til stede:
- Sone 0: Kontinuerlig til stede eller til stede i lange perioder (>1000 timer/år)
- Sone 1: Sannsynlig at gass er til stede under normal operasjon (>10 <1000 timer>
- Sone 2: Gass kan forekomme (<10 timer>
Det er anleggseieren som ansvarlig for å sonekategorisere installasjonen, ref. ATEX Brukerdirektivet Utstyr som plasseres i en sone må være ATEX merket (ref. Produktdirektivet) med den sonen det skal benyttes i, eller lavere. Eksempelvis kan sone1-sertifisert utstyr benyttes i sone 2.
Gassgrupper
Gassene deles inn i tre grupper på bakgrunn av hvor mye energi som skal til for å antenne den.
- G.gr IIC: Dette er den lettest antennelige gassgruppen. Her finner vi gasser som Hydrogen og Acetylen. Minimum tennenergi er 20 mikrojoule.
- G.gr IIB: I denne gassgruppen finner vi blant annet ethylen. Minimum tennenergi er 60 mikrojoule. I Nordsjøen finner vi hovedsakelig gasser i gruppe IIB.
- G.gr. IIA: Dette er den tyngst antennelige gassgruppen. Tennenergien er 180 mikrojoule. I denne gruppen finner vi for eksempel propan.
Utstyret må være ATEX merket med den gassgruppen de skal benyttes i.
Tenntemperatur
En gass kan selvantennes dersom temperaturen blir høy nok. Gassene deles derfor inn i seks temperaturklasser, fra T1 – høy tenntemperatur - til T6 – lav tenntemperatur.
Andre faktor: Sannsynlighet for tennkilde
Utstyret vi plasserer i anlegget, er potensielle tennkilder. Vi tenker fort på elektriske gnister dannet av strømmer og spenninger. Vær imidlertid oppmerksom på at gnister også kan fremkomme på grunn av statisk elektrisitet eller slag. Videre kan man få høye temperaturer på grunn av omsetning av elektrisk energi, eller på grunn av mekanisk motstand i lagre til roterende utstyr. Plastmaterialer, pga.statisk elektrisitet, og verktøy, pga. gnister ved fall, må også vurderes i forbindelse med eksplosjonsfare.
For enklere å få oversikt over utstyrets egenskaper, deles dette inn i utstyrsgruppe, kategori, beskyttelsesmetode, apparatgruppe og temperaturklasse.
Utstyrsgruppe og kategori
Utstyrsgrupperingen gjenspeiler hvorvidt utstyret er godkjent for gruver, «I: Mining», eller ikke «II: Non-Mining».
Kategoriangivelsen reflekterer hvilken sone utstyret kan stå i. Her er det egen kategorisering for utstyr som skal benyttes i henholdsvis gass eller støv.
Beskyttelsesmetode
Det finnes mange forskjellige beskyttelsesmetoder Alle metodene sørger for å fjerne en side i den kjent eksplosjonstrekanten (brennbart materiale / tennkilde / oksygen).
Tabellen under viser beskrivelse av de forskjellige metodene som benyttes og deres respektive kode.
Apparatgruppe
Apparatgrupperingen gjenspeiler gassgruppen som utstyret skal beskyttes mot, og deles inn i IIC, IIB og IIA. Se avsnittet om gassgruppering ovenfor.
Temperaturklasse
Temperaturklassen gjenspeiler den maksimale overflatetemperaturen utstyret kan ha, T1 (450 grader C) – T6 (85 grader C). Inndelingen sammenfaller med den inndeling vi tidligere har diskutert for gassene. Når vi diskuterer temperaturklasse må vi også ta hensyn til omgivelsestemperaturen som utstyret skal virke i.
