STORD: Andre Risnes, leder et team på 12 medarbeidere som møter mange store utfordringer i produksjonen av lusejegeren berggylt.
– Dette er en følsom og sårbar fisk som hele tiden krever oppvarmet vann og som kan gå i sjokk ved brått fall i temperatur og hvis lyset går i anlegget. Berggylt er dessuten svært kresen i matveien, forteller Risnes. Han legger til at de første ukene spiser den bare levende fôr som framstilles ved rensefiskanlegget på Stord.
Ytterst på industriområdet Eldøyane på Stord, ved munningen av Hardangerfjorden, godt gjemt bak enorme mengder av betongbelagte olje og gassrør til Johan Sverdrup-feltet, ligger et anonymt næringsbygg. Inne i den lave, grå bygningen åpenbarer seg storstilt produksjon av lusejegere ved bruk av avanserte biologiske og tekniske prosesser, som overvåkes døgnet rundt.
– Men hvorfor produksjon av akkurat berggylt?
Driftsleder Risnes forteller at berggylt trives i temperert sjøvann og at den er en svært ivrig og effektiv lusespiser på sensommeren, mens lusepresset på laksen er aller størst.
Den andre typen av rensefisk, rognkjeks, trives best i kjølig sjøtemperatur og en del oppdrettere i Sør-Norge erfarer mindre effekt av rognkjeks om sommeren.
Biologisk våpen
Lus er nøkkelordet i laksenæringen. Uten seier i kampen mot parasitten lakselus, blir det ingen vekst i produksjonen og ingen tildeling av nye konsesjoner.
Det viktigste våpenet i kampen mot lakselus er biologisk og består av tusenvis av små lusejegere under fellesbetegnelsen rensefisk. To hovedtyper av rensefisk slippes løs for å spise lus i laksemerdene; rognkjeks og leppefisken berggylt.
Millioner av rognkjeks blir hvert år produsert i egne oppdrettsanlegg langs kysten, mens brorparten av leppefisken som jakter lus i laksemerdene, er fisket opp fra vill tilstand.
Leppefisk er blitt så ettertraktet i oppdrettsnæringen at myndighetene frykter for overbeskatning av bestanden. Den tillatte kvoten som kan fanges til sommeren blir derfor sterkt redusert.
Skånsom lusekamp
– Vi ønsker en bærekraftig utvikling i havbruksnæringen slik at bestanden av leppefisk i vill tilstand ikke skal bli truet, sier Andre Risnes.
Han er driftsleder hos Marine Harvest for et av de ytterst få spesialanleggene her i landet for oppdrett av berggylt. Risnes legger til at bruk av rensefisk er den mest skånsomme metoden overfor laksen i kampen mot lus.
– Bruken av mekaniske behandlingsmetoder i lusekampen, er ubehagelige, gir skader og tar livet av laks. Slike metoder bør bare bli nødvendige som akuttiltak, sier Risnes.
Oppdrettsgiganten Marine Harvest startet forsiktig med oppdrett av berggylt i et anlegg i Øygarden i 2009 og med en tilvekstavdeling på Stord noe senere. Nå er avdelingen på Stord utviklet til et anlegg som tar seg av nesten hele livssyklusen til berggylt, fra innsetting av stamfisk, via gyting, klekking og framfôring av berggylt til ferdige lusejegere.
- Bakgrunn: Slik sprer lakselus seg i fjorder
Vill stamfisk
Stamfisken som produserer rogn og melke til nye berggyltindivider, fanges om våren i kystnære farvann. I store kummer, som kan gi plass til 300 settefisk, legges kunstgrasmatter på bunnen hvor berggylt kan gyte. Smale striper av egg fester seg til mattene som deretter henges opp loddrett i kar hvor vannet holder 11,5 grader. Eggene klekkes etter ni døgn og har med seg en nistepakke, eller plommesekk som rekker til tre - fire dager. Da flyter de opp til overflaten og kan strømme ned i et rør og over i en beholder som trilles inn i en ny avdeling, til larvehallen.
Fôret som formerer seg
Her blir de fôret med en væske som blir grønnfarget av mikroskopiske skapninger. Dette fôret formerer seg ved å lage en kopi av seg selv og vokser eksponentielt under de rette forhold.
– Vi høster av disse milliardene av småkryp og har egne ansatte som bare steller med produksjon av levende fôr til berggyltlarvene. Dette første fôret kalles rotatorier eller hjuldyr og er en kultur de har stående ved fôravdelingen.
– Produksjonen krever ekstrem god hygiene og gullrent vann og må skje kontinuerlig 24/7, forteller Risnes.
Vannet til anlegget hentes fra fjorden på 160 meters dyp og varmes opp ved hjelp av varmevekslere og varmepumper. Alt vann passerer gjennom trommelfilter som tar bort partikler og gjennom et hoved-UV-filter. Senere går vannet gjennom egne sløyfer med UV-filtre til fôravdelingene. Vannet
kontrolleres samtidig for flere parametre, luftes og tilsettes blant annet oksygen. Selve hjertet i berggyltanlegget er pumpene som gir kontinuerlig vannforsyning.
- Les også: Autonomt skip seiler forbi lakselus
Tørrfôr fra Japan
Etter tre uker med rotatorier på menyen, går man over til å fôre berggyltlarvene med en annen type levende fôr, artemia. Larvefôret skifter da farge fra grønt til en oransje væske som består av en slags hoppekreps som kjøpes på glassrør fra USA og inneholder millioner av egg i hvilemodus. Eggene livner til i kontakt med sjøvann og klekkes i egne kar. Etter tre dager med anrikning ved hjelp av eget fôr, er de klar for servering til berggyltlarvene. Tre til fire uker senere kan de gryende lusejegerne glede seg til tørrfôr. Tørrfôret importeres hovedsakelig fra Japan og inneholder mye og god smakelig krill.
– Vi leter etter det optimale tørrfôret. Havforskningsinstituttets avdeling i Austevoll jobber også med dette og må finne ut hva berggylt i vill tilstand i strandsonen langs norskekysten egentlig lever av, sier Risnes.
Etter vel ett år fra klekking er berggyltlarvene blitt mellom 20 og 45 gram og klar for utplassering og tilvenning til lusejakt blant storlaksen i oppdrettsmerder.
– Dette er en ytterst krevende og kostbar produksjon, men samtidig er det svært viktig for hele havbruksnæringen at vi lykkes, sier driftsleder Risnes.
