Bindemiddelet er den viktigste komponenten i malingen. For det første skal det sørge for at malingen binder seg til underlaget. Så skal det binde sammen pigmentene og til sist skal det gi en god beskyttelse mot naturkreftene.
Det tradisjonelle bindemiddelet var linolje, men med unntak av nostalgikere og de som benytter kulturhistorisk riktige malinger til gamle og fredede bygninger, brukes det ikke lenger i moderne malinger.
Bindemiddelet er i utgangspunktet ganske tyktflytende og er derfor tynnet med en væske som fordamper når malingen påføres. Egenskapene til bindemiddelet og væsken det tynnes med karakteriserer hva slags maling det dreier seg om.
Oljemaling
I det som kalles oljemaling har det vært vanlig å benytte white spirit som tynningsmiddel. Mengden kan variere fra 20 til 60 prosent, men i en vanlig maling som Drygolin er det mellom 30 og 40 prosent white spirit.
De fleste oljemalinger er basert på alkyd som er en type polyester laget av ulike planteoljer, alkohol og en flerverdig syre. Oljen er den dominerende komponenten og utgjør 60 til 80 prosent av alkydet, men gjør også at slik maling trenger tid for å tørke.
Når en slik maling påføres veggen, fordamper løsemiddelet ganske raskt. Deretter begynner alkydet å tørke ved at bindemiddelet inngår en kjemisk reaksjon med oksygen i luften. For å få denne prosessen til å gå raskere, tilsettes en katalysator som er en metallforbindelse av kobolt og zirkonium.
I de siste årene er det utviklet oljemaling hvor bindemiddelet har fått innreagert en silikonforbindelse som gjør det mer værbestandig enn før. Det gjør malingen dyrere, men intervallene mellom hver gang huset males kan økes med flere år.
Vanntynnet maling
Akryl er det mest vanlige bindemiddelet i vanntynnet husmaling. I motsetning til oljemaling som herder gjennom oksidasjon, er vannbasert maling tørr når vannet har fordampet. Når vannet fordamper, smelter akrylmolekylene sammen i en slags sintring og danner en svært sterk film. Denne filmen er enda sterkere og mer holdbar enn den som dannes ved oljemaling.
De fleste malinger og bindemidler er meget viskøse og må derfor tynnes for å gjøres mer brukervennlige. De vanligste tynningsmidlene i husmalinger er vann og white spirit. Tynnerne skal dampe av etter påføringen og inngår ikke i den tørre malingsfilmen. White spirit som damper av fra en husmaling bidrar til økt forurensning i miljøet.
Ulempen med vanntynnet maling er at akrylfilmen har svært liten evne til å trenge inn i og fukte opp underlaget. Derfor er det nødvendig å påføre grunning i form av en inntrengende olje før malingen.
For 20 år siden var det mye oppstyr rundt råteskader på hus som var malt med vanntynnet dekkbeis. Årsaken til skadene var at man malte hus direkte med vanntynnet maling uten en penetrerende grunning og oftest på et meget værslitt og vannsugende underlag. Underlaget taper raskt kvalitet når ytterkledningen står ubehandlet lenge før første behandling. Dårlig vedlikehold med beis gjennom mange år reduserer også kvaliteten på ytterkledningen. Resultatet i begge tilfeller er at treoverflaten brytes ned og det oppstår løse trefibre som lett kan suge til seg vann.
.png){kind=logo}
Farge
Det ville ikke vært mye stas med malingen om den ikke var tilsatt fargestoffer. Det mest utbredte pigmentet i maling er det hvite titanoksidet (TiO2) som brukes i lyse malinger. Da det ble introdusert og tok over etter sinkoksid, fikk lyse malinger mye bedre dekkevne på grunn av den høye lysbrytningsindeksen i TiO2.
I røde og okergule malinger brukes ulike varianter av jernoksid, og som svart pigment brukes carbon black (sot). For å dekke resten av fargespekteret benyttes organiske, syntetiske pigmenter. Her foregår det en rivende utvikling, og kravene fra bilindustrien er en viktig driver. Moderne biler stiller store krav til pigmentene. Det er slutt på at lakken blekner i sola som den gjorde i gamle dager.
Dagens syntetiske pigmenter er nesten like fargestabile som naturlige mineraler og betydelig mer fargesterke.
Strengere EU-krav
EU strammer til miljøreglene for maling og regulerer hvor mye løsemiddel i form av white spirit det er lov å tilsette husmaling. Fra 2007 sier reglene at det maksimalt kan tilsettes 400 gram løsemiddel for hver liter utendørsmaling. I 2010 blir denne grensen redusert til 300 gram pr. liter. Det kan høres ut som en liten endring, men det krever en helt ny teknologi på malingssiden. Det jobbes for tiden intenst på laboratoriene for å utvikle nye typer med lite løsningsmiddel. Utfordringen med en slik framtidig maling med mye mer tørrstoff er å få den til å flyte pent ut og tørke raskt.
En løsning på de nye kravene er å utvikle alkydmalinger som kan tynnes i vann. I praksis blir ikke alkydet tynnet, men emulgert i form av mikroskopiske oljepartikler i vann, ikke ulikt melk hvor melkefettet, som ikke lar seg løse i vann, finnes i emulsjon.
Additiver
Husmaling er tilsatt ulike stoffer for å forbedre produktegenskapene slik som å bidra til tørking. Den kanskje mest omtalte tilsetningen er biocider. De skal hindre etablering og vekst av råtesopp i underlaget og vekst av svertesopp og alger på malingsoverflaten.
Kravene til miljø gjør at dagens maling ikke kan inneholde like potente giftstoffer som i gamle dager. Før ble det brukt kvikksølv-, bly-, arsen-, krom- og tinnforbindelser. Dette var forbindelser av tungmetaller som ofte ble akkumulert i næringskjeden og som nå er strengt regulert. I dag brukes i stedet organiske biocider, men de har ikke like bredt virkeområde som før. Det gjør at moderne malinger lettere blir angrepet av svertesopp enn tidligere. Soppen er ikke spesielt farlig, men mer et visuelt problem som kan fjernes ved å vaske huset.
Det nye biociddirektivet som EU har vedtatt vil gjøre det enda vanskeligere å hindre soppangrep, selv om malingsindustrien hele tiden arbeider for å finne nye virkestoffer.
Kilde: Bent Haflan og Tore Jan Lund, Jotun
