Danmark ses mer og mer som et foregangsland når det gjelder klimaomstillingen. Dels har Danmark stoppet all ny oljeleting og satt en sluttdato for olje. Dels er Ørsted, Danmarks motsvarighet til Equinor, «verdens første grønne energigigant».
Den vanlige historien om Ørsted er at ledelsen tok en smart beslutning: en vågal satsing på framtidig lønnsomhet i fornybar energi. Men den mangler det viktigste: hvordan en langsiktig og målrettet industripolitikk gjorde satsingen mulig. En sammenligning av Equinor og Ørsted kan hjelpe oss med å forstå hvordan Norge kan komme videre etter oljen.
Det finnes flere viktige likheter mellom Equinor og Ørsted. Den norske og den danske staten etablerte selskapene i 1972 for å utvinne petroleum på landenes kontinentalsokler. På den tiden het de Statoil og Danish Oil and Natural Gas (DONG). De var helstatlige flaggskipsbedrifter helt frem til 2000-tallet, da de ble delprivatisert.
Behandler omstillingen helt forskjellig
Med bare seks måneders mellomrom ble bedriftene døpt om til Equinor og Ørsted for å signalisere at de ikke lenger var gamle oljebedrifter, men nå snarere brede energibedrifter. Nye strategier ble lansert for å satse på fornybar energi og ri på den grønne bølgen. Men bedriftene har håndtert den grønne omstillingen på helt ulike måter.
Allerede i 2009 erklærte Ørsted at de i 2040 skulle produsere 85 prosent av energien fra fornybare kilder, et mål de nådde i 2019. I 2023 skal bedriften slutte med fossil energi. Equinor har fortsatt ikke satt en sluttdato for sin fossile aktivitet.
I 2017 annonserte Equinor at selskapet skulle investere 100 milliarder i fornybar energi frem til 2030. Ørsted, derimot, skal investere nærmere 280 milliarder bare mellom 2019 og 2025.
2009–2019 hadde Equinor investert rundt 30 milliarder i fornybar energi. Ørsted investerte mer enn 270 milliarder frem til slutten av 2019.
I 2035 skal Equinor produsere 12–16 GW fornybar energi. Ørsted skal produsere 30 GW allerede fem år tidligere. Selv om begge de to bedriftene nå ser seg selv som «brede energibedrifter», er forskjellene svært store.
Mye mer ambisiøse enn Equinor
En rask og dyp klimaomstilling krever innovasjon der både nye «grønne» teknologier (produsert uten utslipp og/eller som erstatter fossile teknologier) utvikles og blir billigere å produsere. Som økonomen Paul M. Sweezy påpekte i en polemikk med sin kollega Joseph Schumpeter, er det profitten som muliggjør innovasjon. Hva som skjer med profitten, er derfor et klimaspørsmål. Investeres den i grønn innovasjon eller deles den ut til aksjeeiere?
Her er det en stor forskjell mellom Equinor og Ørsted. Mellom 2016 og 2020 spanderte Equinor 13 milliarder norske kroner bare på tilbakekjøp av aksjer, omtrent 43 ganger så mye som Ørsted. Siden 2008 har Equinors utdeling og tilbakekjøp per aksje til og med vært større enn inntjeningen per aksje, og bedriften har derfor tatt opp lån.
Den avgjørende forskjellen i bedriftenes forutsetninger er ikke geologi, men den store forskjellen i industripolitikk mellom Norge og Danmark
På punkt etter punkt er det tydelig at Ørsted har en langt mer aktiv og ambisiøs fornybarpolitikk enn Equinor. Det kan innvendes at Equinor har større petroleumsforekomster å håndtere. Men inntektene kunne ha gitt Equinor større økonomiske muskler enn Ørsted. Den avgjørende forskjellen i bedriftenes forutsetninger er ikke geologi, men den store forskjellen i industripolitikk mellom Norge og Danmark.
Danmark ble hardt rammet av oljekrisen på 1970-tallet, og politikerne innså at landet trengte bedre energisikkerhet. Allerede 1979 fikk Danmark en subsidieordning for investeringer i fornybar energi hvor bønder hadde mulighet til å installere vindkraft, og naboer kunne starte kooperativer og bygge ut vindkraft sammen. Lokalt eierskap var et krav for investeringsstøtte. Finansieringsordningen ble kombinert med satsing på forskning og innovasjon innen først og fremst vindkraft.
Danmark størst på fossilt i EU
Mellom 1980 og 2011 spanderte den danske stat en sum som svarer til 36 milliarder norske kroner på subsidier til vindkraft. Noe som ifølge en studie fra Cornell University har redusert karbondioksidutslippene med over 57 millioner tonn.
Den langsiktige og aktive satsingen på vind kan ikke forklares med mangel på petroleum. Danmark har vært selvforsynt siden 1991, og er nå den største oljeprodusenten i EU. Det hindret ikke danskene i å bygge ut verdens første havvindpark samme år. Ørsted, som da het Dong, var operatør.
Den langvarige målrettede industripolitikken har formet det danske industrilandskapet. Bedriften Vestas, som ble etablert som en smie i Århus i 1898, er nå en av verdens største vindteknologibedrifter og produserte i 2019 16 prosent av alle vindturbiner i verden. Ørsted er en av verdens største operatører av vindkraft.
Danmarks satsing på vindindustrien, gjennom alt fra forskning og utvikling til etterspørselen, har skapt en teknologisk avansert industri før de fleste andre
Danmark er i dag ledende på vindteknologi, og danske bedrifter bygger ut vindkraft over hele verden. Mer enn 30.000 mennesker jobber i dansk vindkraftindustri. 2017 tilsvarte inntjeningen omkring 200 milliarder norske kroner.
Danmarks satsing på vindindustrien, gjennom alt fra forskning og utvikling til etterspørselen, har skapt en teknologisk avansert industri før de fleste andre. Gjennom subsidieordninger og forskningssatsinger har Danmark dyttet teknologien frem langs det som kalles for «læringskurven», det vil si at produksjonen blir stadig mer effektivt, blant annet på grunn av stordriftsfordeler.
Norge kunne lært av Danmark
En velvillig tolkning er at dansk industripolitikk har senket kostnadene for den grønne omstillingen over hele verden. Mer kynisk kan man påpeke at dansk industri dermed har plassert seg strategisk i markeder som vil ekspandere kraftig når verden skal stille om.
Det er noe Norge kunne ha lært av. Vil vi at Equinor skal bli en fornybargigant og drive fram omstillingen til det utslippsfrie samfunnet, holder det ikke at ledelsen ser det grønne lyset og begynner å satse på fornybar energi. Staten må gå inn og sette en retning for industriutviklingen og satse på innovasjon, finansieringsordninger og direkte investeringer. Equinor må være en del av en industripolitisk helhet. Men de siste tiårenes norske industripolitikk har pekt i en helt annen retning.
Der Danmark brukte industripolitikk for å forme energiforsyningen, har energiforsyningen formet den norske industripolitikken. For å kombinere høy utvinningstakt innen petroleum med en stabil finanspolitikk har både handlingsregelen og oljefondet blitt etablert. Statlige bruttoinvesteringer i petroleum har årlig ligget fra 20 milliarder norske kroner og oppover siden 1985, justert for inflasjon, og disse skjer «under streken» i statsbudsjettet. Forskning og utvikling har blitt knyttet til petroleumsaktiviteten. I stedet for å tilpasse utvinningstempoet til økonomien, har økonomien blitt tilpasset utvinningstempoet.
Norge vil være best på petroleum
Dagens Ørsted og Equinor er derfor i stor grad resultatet av en de facto industripolitikk som har blitt drevet av Danmark og Norge. Norge har satset på å bli best på petroleum, Danmark har aktivt skapt nye forutsetninger for sin industri. Men den danske staten har ikke alltid vært framsynt.
I 2014 trengte Dong mer kapital for å gjennomføre den store satsingen på fornybar energi. Bedriften spurte da den største eieren, den danske staten, om en kapitalinjeksjon. Den sosialdemokratiske regjeringen godkjente strategien, men nektet å bidra med kapital. I stedet kjøpte storbanken Goldman Sachs seg inn i bedriften.
Salget ble en av de største skandalene i moderne dansk politisk historie. For å håndtere proteststormen leide Goldman Sachs inn Anders Fogh Rasmussen (den tidligere statsministeren, som med sine løgner tok Danmark med inn i Irakkrigen) som konsulent.
Goldman Sachs kjøpte aksjer i Dong til en verdi av 8 milliarder danske kroner. Tre år senere solgte de dem igjen for 20,4 milliarder. En god del av fortjenesten fra det danske vindeventyret ble dermed plassert hos den amerikanske storbanken. Staten dekket bordet, og finansverden festet. Uviljen mot å la staten ta risiko og bidra med kapital til den grønne omstillingen ble kostbar.
Danmark satser grønt, Norge holder liv i oljen
Nå går utviklingen raskt. 2020 har vært et tøft år for oljeprodusentene. Koronakrise og priskriger gjorde at selskapene måtte ta store avskrivninger på verdien av sine forekomster. Aksjene falt i verdi. Fornybarbedriftene har ikke hatt disse problemene. Siden fornybar strøm prioriteres i de fleste strømnett, har ikke etterspørselen falt like mye som for olje og gass. 2020 var derfor også året da verdien av vindoperatøren Ørsted ble større enn oljegiganten Equinor.
12. juni 2020 vedtok Stortinget en pakke som skulle frigjøre 115 milliarder norske kroner i petroleumsinvesteringer for å holde liv i industrien. Bare 23 dager tidligere hadde det danske Folketinget bestemt seg for å investere tilsvarende 390 milliarder norske kroner i en vindkraftekspansjon som svarer til 54 prosent av hele EUs vindkapasitet. Tiår med vindorientert industripolitikk gjør at Danmark kan satse mens Norge må sette inn redningstiltak.
Danmark høster nå fruktene av sin satsing. Hva er det Norge skal høste når oljeplattformenes musikk forstummer?
