I fjor vår publiserte vi den første av en rekke saker om forskningsjukset i flere eksperimenter ved Halden-reaktoren. Nylig fortalte TU også at jukset var mer omfattende enn tidligere antatt. Innsyn i dokumenter har vært helt avgjørende for at vi har kunnet lage kritisk journalistikk om skandalen.
Men myndighetene nekter for at vi skal få flere dokumenter om forskningsjukset, og har ennå ikke greid å behandle klagene våre på dette.
18. mai i fjor ba vi spesifikt om innsyn i seks dokumenter om forskningsjukset. I fjor sommer ville ikke DSA la oss se disse dokumentene, fordi de mener disse inneholder IFEs forretningshemmeligheter. Vi klaget på løpende bånd på disse avslagene i fjor sommer.
Kasteball i byråkratiet
Klagene er ennå ikke behandlet. I stedet har de endt opp som en kasteball i byråkratiet etter tilsynelatende langvarig trenering.
For flinke byråkrater tar det ganske enkelt ikke ett år å gi et fullverdig svar på en innsynsklage. Når det nå har trukket så mye ut i tid, gjenstår bare én logisk forklaring: DSA har ingen hjemmel til å holde dokumentene hemmelige, men de har ikke lyst til at offentligheten skal få se dem. Da haler de ut tiden i stedet for å utlevere dokumentene.
Jeg har aldri møtt en etat som tilsynelatende viser en slik antipati for offentlighetsloven og dermed deres eiere – innbyggerne
Det er dette som minner om sabotasje, etter mitt skjønn. Gjennom mange år i kontakt med offentlige virksomheter har jeg opplevd mange spesielle holdninger til åpenhet og demokrati, som blant annet kommer til syne via innsyn og offentlighet. Men jeg har aldri møtt en etat som tilsynelatende viser en slik antipati for offentlighetsloven og dermed deres eiere – innbyggerne.
Dokumentene vi ber om innsyn i, handler om forhold i perioden 1995 til 2005, da jukset foregikk. Ingen har troverdig kunnet forklare hva som skulle være problematisk ved å offentliggjøre dokumentene – helt eller delvis.
Videresending tok over et halvt år
I fjor sommer avslo DSA innsynskravene. Reglene er da slik at vi kan klage til DSA, som plikter å vurdere klagen og så oversende den til Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), som skal vurdere innsyn. Dette er helt vanlig. Organet som avslår innsyn plikter da å opplyse saken overfor klageinstansen – i dette tilfellet altså HOD.
Først den 4. februar i år, godt over et halvt år etter at vi hadde klaget, sendte DSA klagen videre til klageinstansen HOD. Det skjedde først etter en serie med purringer og klager på tidsbruken fra oss.
Men DSA følger ikke reglene. Departementet etterlyste i mars i år mer informasjon. Blant annet vil HOD vite hvorfor opplysninger som går 15–25 år tilbake i tid, fortsatt skal regnes som forretningshemmeligheter – et argument DSA brukte i sitt opprinnelige avslag. Siden har det vært stille fra DSA.
Å håndtere motstand i forvaltningen, bruke offentlighetsloven og annet lovverk for å få innsyn i opplysninger, er jobben til TU. Sjelden har håndteringen vært så spesiell og så blottet for respekt for lovverket, som det DSA viser i denne saken.
Intet livstegn på flere måneder
Jeg skrev en kommentar om manglende innsyn også for seks måneder siden. Det var i anledning at vi klaget saken til Sivilombudsmannen. Siden har dette skjedd:
- 2. desember klaget vi til HOD over DSAs lange saksbehandling.
- 8. desember sendte HOD brev til DSA og ba direktoratet prioritere innsynskravet og klagesaken.
- 28. januar i år hadde vi ennå ikke hørt noe fra DSA. Da videreformidlet vi selv innsynsklagen til HOD, for å få tvinge i gang klagebehandlingen. Samme dag klaget vi også DSA inn for Sivilombudsmannen for andre gang, på grunn av lang saksbehandlingstid.
- HOD skriver nytt brev til DSA samme dag, 28. januar, og ber DSA prioritere saken.
- 1. februar, bare fire dager senere, sender HOD ny purring til DSA, ifølge Sivilombudsmannen.
- 2. februar skriver Sivilombudsmannen til TU at ombudet må vente med å behandle klagen, fordi saken ikke er endelig avgjort i forvaltningen.
- 4. februar gir DSA delvis innsyn i to dokumenter. Sju andre krav om innsyn videresender DSA til HOD samme dag for klagebehandling, med innstilling om at dokumentene holdes hemmelige. DSA mener blant annet at navnene på kundene til Institutt for energiteknikk (IFE) som ble rammet av forskningsjukset, er forretningshemmeligheter. Med unntak av kunden i USA, har TU tidligere avdekket navnene på alle sammen. (Bortsett fra navnet på en kanadisk kunde, som NRK avdekket)
- 11. mars ber HOD om at DSA leverer nye vurderinger, inkludert hvorfor gamle og kjente opplysninger skal regnes som forretningshemmeligheter. HOD ber DSA prioritere saken.
- 12. april purrer HOD, siden de ikke har hørt noe fra DSA.
- På spørsmål fra TU sist uke, opplyser HOD at de ennå ikke har hørt noe fra DSA.
Stryker på jusseksamen
Det er all grunn til å spørre om DSA har tilstrekkelig avstand til IFE, når direktoratet ikke vil overprøve instituttets syn om at offentlig kjente opplysninger kan regnes som forretningshemmeligheter. Det er ganske enkelt en lovforståelse som gir strykkarakter på jusseksamen.
Dessuten: DSA har tidligere gitt innsyn i dokumenter med navn på IFEs kunder, etter at atomtilsynsmyndighetene i andre land har opplyst TU om navn på kundene. Vi stiller også spørsmål ved hvordan navnene på kundene som har brukt en nå nedlagt forskningsreaktor kan være konkurransesensitive opplysninger, all den tid IFE ikke lenger kan konkurrere om å tilby disse reaktorforsøkene.
DSA viser blant annet til den såkalte Listhaug-saken, for å argumentere for at navnene skal være hemmelige. Der kom Sivilombudsmannen til at kundelistene til kommunikasjonsfirmaet First House var omfattet av forvaltningens taushetsplikt.
Parodi
Direktoratet mener også at «det er en risiko for at de manipulerte forskningsresultatene kan eller i fremtiden vil kunne påvirke sikkerheten hos kundene». Dette gjør at de mener at dokumentene kan unntas offentlighet på bakgrunn av atomenergilovens bestemmelse om sikkerhet. En spesiell form for logikk, for å si det forsiktig.
Vi forstår at vi ikke har rett til innsyn i alle dokumenter. Offentlighetsloven har gode og velprøvde muligheter for å unnta opplysninger fra innbyggerne. Vi krever bare et svar. Ett års ventetid er en parodi.
