GEOLOGI: Den ustabile fjellskråningen ved Åknes i Stranda kommune er et tilbakevendende tema på debattsidene her i TU. Forslag om å sprenge ned fjellsiden på Åknes er med ujevne mellomrom lagt frem i form av leserinnlegg. Vi vil med dette redegjøre for hvorfor en nedsprengning ikke vil være hensiktsmessig på Åknes.
Skråningen på Åknes ligger 6 km sørøst for tettstedet Stranda, sørøst-nordøst orientert mot Synnylvsfjorden, en fjord som blant annet sammen med Geirangerfjorden danner fjordsystemet til det som kalles Storfjorden. Baksprekken på Åknes ble kjent i 1960-årene, av lokalbefolkning som varslet myndighetene om at sprekken synes å bli større. I dag er denne baksprekken omtrent 800 m lang, og målinger viser at den utvider seg med 1,5-8 cm per år. Det ustabile området strekker seg fra 900 moh, fra underkanten av Flosteinsnibba (1514 m) og ned til fjorden. De siste areal- og volumestimatene for den ustabile massen varierer henholdsvis fra 650 000-900 000 m 2 og 20-85 mill. m 3. Konsekvensene blir store dersom et skred av disse dimensjoner utløses på grunn av den resulterende flodbølgen i Storfjorden. Foreløpige analyser tilsier at bølgehøyden vil bli tre-seks meter på Stranda, 25-35 meter i Hellesylt og 20-40 meter i Geiranger ved et scenario på 35 mill m 3.
Generelt opererer man med tre tiltak som kan iverksettes for å øke stabiliteten av en ustabil fjellskråning: 1) Sikringstiltak i form av bolter og/eller stag, evt. støttetiltak i front. 2) Endring av geometri ved hjelp av nedsprengning. 3) Redusere eller fjerne vanntrykk, som i mange tilfeller er den største drivkraften til destabilisering av et fjellskred. Vanskelighetsgraden ved å gjennomføre tiltak 1) og 2) øker med økende volum og vil på et punkt nå et nivå der det ikke er praktisk gjennomførbart.
Å sprenge ned et volum av ustabil masse på Åknes krever at man har en nøyaktig kunnskap om det ustabile fjellmassivet, hvor en, eller mest sannsynlig flere potensielle glideflater er lokalisert, og hvilke karakteristikker disse har (lokalitet, kontinuitet, materialegenskaper). Dersom denne kunnskapen mangler, risikerer man at situasjonen kommer ut av kontroll og at man forverrer situasjonen ved å gjøre fjellsiden mer ustabil enn den i utgangspunktet var, og/eller skaper nye ustabile fjellmassiver. Dette vil være uansvarlig ovenfor lokalsamfunnene. Det er per i dag boret sju hull for å undersøke glideflaten, og 1210 m med kjerneprøver er tatt opp. Man har ikke klart å fastslå hvor den basale glideflaten ligger basert på dette. Det utføres i dag deformasjonsmålinger i to av borhullene ved hjelp av inklinometre, noe som forhåpentligvis vil gi svar på hvilken dybde bevegelsen er størst. Når dette svaret foreligger, er det likevel som et nålestikk å regne med tanke på at glideflaten har et areal tolsvarende 100 fotballbaner. Omfanget av undersøkelser som må til for å oppnå en fullstendig forståelse av det ustabile fjellpartiet på Åknes vil være enormt og kompleksiteten så stor at man kanskje aldri vil kunne komme i mål med korrekte vurderinger. La oss nå likevel si at dette er mulig, for å se på de anleggstekniske utfordringene knyttet til en slik nedsprengning.
Først må det understrekes at flytting av inntil 85 mill m 3 fjell er en enorm oppgave. Til sammenligning ble det ved Snøhvit-prosjektet i Hammerfest sprengt ut og flyttet 2,5 mill m 3. Hong Kong Airport er et av få eksempler på verdensbasis hvor omkring 100 mill. m 3 ble flyttet i løpet av en treårsperiode. Ingen av de nevnte prosjektene er i nærheten av å ha de tekniske utfordringene som ligger i en nedsprengning av Åkneset. I tillegg til den åpenbare utfordringen som er knyttet til tilgjengelighet for et anleggsprosjekt i et slikt område, vil risikoen for å utløse fjellskred under utsprengning representere en stor utfordring. Området er dekket av to-tre meter snø om vinteren, og faren for snøskred vil begrense vinterarbeid i tillegg til at muligheten for mange angrepspunkter er begrenset. Dette leder oss videre til neste punkt.
Drivetiden for et slikt prosjekt er vanskelig å beregne, men et raskt overslag tilsier at et uttak av 10 mill. m 3 årlig (noe som er høyst optimistisk og krever at man på en eller annen måte har løst de tekniske utfordringene knyttet til driving og sikkerhet) medfører en drivetid som fort kan passere 10 år hvor evakuering og flytting av fastboende må påregnes.
Estetiske og miljømessige forhold må også vurderes ved nedsprengning. Midt i dette fjordlandskapet, som har status som verdensarvområde, vil nedsprengning føre til norgeshistoriens største anleggsprosjekt. Ikke bare skredområdet, men trolig flere kvadratkilometer av fjellsiden nordøst for skredområdet vil bli transformert fra uberørt norsk natur til et anleggsområde. Adkomstveier, kaianlegg, riggområder, sprengstofflagre osv. vil fylle fjellsiden mot fjorden.
Som det fremgår av de kort skisserte utfordringene som her er beskrevet, er ikke sprengning et alternativ som det bergtekniske fagmiljøet vil stille seg bak.
Når dette er sagt, har prosjektet initiert en utredning som ser på muligheten for å gjennomføre tiltak 3), det vil si å redusere eller fjerne vanntrykket som på Åknes ser ut til å være av stor betydning for bevegelse og skråningsstabilitet. Dette kan gjøres ved å sprenge tunnel under den ustabile massen for så å bore dreneringshull fra tunnelen og på denne måten punktere grunnvannstrykket. Dette er en løsning som med hell har stabilisert store fjellskred i utlandet. Et slikt prosjekt vil også kreve et stort undersøkelsesomfang i forkant av planlegging og gjennomføring, men dette kan vise seg å være et realistisk tiltak som fagmiljøet vil anbefale.
Guro Grøneng og Bjørnar Moen
PhD-stipendiat og masterkandidat ved NTNU, Inst. for geologi og bergteknikk)
