Vi sier gjerne at Norge har «Europas beste vindforhold», men at vi er dårlige til å utnytte denne fornybare energiressursen. Det siste er sikkert riktig, men hva er egentlig gode vindforhold? I vindkraftbransjen i Norge gjentas til stadighet at energiinnholdet i vinden øker med tredje potens av vindhastigheten.
Teoretisk skulle man derfor ventet at vindturbiner i Norge produserer rundt det dobbelte av hva turbinene på kontinentet i gjennomsnitt gjør, siden vi har så mye bedre vindforhold her til lands. Men i praksis kan ikke vindturbinene utnytte vinden maksimalt, og kraftproduksjonen blir bare om lag 20 prosent høyere der årsmiddelvinden er 10 prosent høyere.
Dersom faktisk kraftproduksjon i vindturbiner virkelig hadde økt tilsvarende energiinnholdet i vinden, skulle en økning på 10 prosent i vindhastigheten gitt 33 prosent høyere kraftproduksjon. I mange norske vindkraftprosjekter legges det til grunn en antatt produksjon på 3000 MWh/år per MW installert effekt eller det som misvisende blir betegnet som en «brukstid på 3000 timer/år».
Ifølge NVEs statistikk leverte de 14 vindkraftverkene som var i normal drift i 2007, en produksjon tilsvarende 2633 timer/år. Det vil si at norske vindturbiner produserer ca. 30 prosent bedre enn gjennomsnittet for Europa, som hadde litt over 2000 timer/år.
Produksjonen ved norske vindkraftverk er altså høy. Men den er ikke ekstremt mye bedre enn gjennomsnittet i Europa, hvor det dessuten er store variasjoner i vindturbinenes produksjon avhengig av i hvilket land eller område de er plassert.
En årsak til at vindkraftverk i Europa i gjennomsnitt produserer såpass bra tross dårligere vindforhold enn i Norge, er at de fleste vindturbiner i Europa har større rotor i forhold til generatorens effekt.
At mange av de europeiske vindturbinene dessuten er plassert i åpne, flate landskap med mindre kompliserte vindforhold enn i vårt kuperte kystlandskap, bidrar sannsynligvis også til at turbulensen er relativt høy i Norge, og tilgjengeligheten for turbinene ikke alltid er så god i norske vindkraftverk som man trodde på forhånd.
Begge deler fører til redusert kraftproduksjon. Kostnader til drift og vedlikehold må man regne med også øker med kompliserte vindforhold og mye sterk vind.
Vindturbiner leveres i tre standardklasser (IEC). Selv om klassifiseringen er mer komplisert, kan man forenklet si at jo høyere årsmiddelvind, desto kortere vingespenn i forhold til generatoreffekten må vindturbiner ha.
Siden de tre turbinklassene har ulik produksjonsprofil, er det ikke riktig at man alltid får høyere produksjon ved å velge en lokalitet med høyere årsmiddelvind. Et eksempel: På en lokalitet med gjennomsnittlig 7,5m/s årsmiddelvind i navhøyde vil et vindkraftverk med turbiner i klasse II (som er det vanlige i Europa) produsere rundt 2850 timer/år, mens et vindkraftverk med vindturbiner i klasse I (som har vært det vanlige i Norge) bare vil produsere om lag 2300 timer/år.
Den svenske energimyndigheten fremla nylig en statistikk som viser at en svensk vindpark plassert på en 450m høy åsrygg i et skogsområde i innlandet, har bedre produksjon enn de aller fleste norske vindkraftverk, over 3000 timer/år! Så hvorfor bare lete etter vindkraftlokaliteter langs den forblåste og kuperte kysten vår?
Erfaringene tilsier at vindkraftaktørene ikke bare bør søke etter lokaliteter med «høy vind», men heller finne frem til flere lokaliteter som man mener kan ha optimale forhold. Mange faktorer må tas med i en samlet vurdering av egnetheten for en vindkraftlokalitet, både beregnet produksjon, nettforhold, miljøforhold, driftskostnader osv.
Også myndighetene bør støtte at bransjen fremmer ulike prosjekter og i større grad tar hensyn til andre forhold enn maksimal årsmiddelvind. Ut fra en total vurdering av alle relevante forhold for hva som er viktig for et godt vindkraftprosjekt, er det slett ikke sikkert at vindkraftutbygging i Norge bare bør være store anlegg plassert langs den mest forblåste kyststripen.
Ved å spre vindkraftutbyggingen bedre i forhold til forbruket og strømnettet, samt tilpasse størrelsen på hvert prosjekt godt til terrenget og lokale forhold, vil man forhåpentligvis kunne begrense den motstand som nye vindkraftprosjekter med tilhørende kraftlinjer ofte skaper i dag.
