Hilde Rønningsen er kommunikasjonsdirektør i T1 Energy (tidl. Freyr Battery) og styremedlem i The Coring Company.
De siste ukene har mange av oss vært usikre: Hvor står Europa, og hvor trygt har vi det på sikt? Det er åpenbart at Europa, inkludert Norge, må revurdere og prioritere det som kan sikre både totalforsvar, beredskap og energisikkerhet.
Samtidig raser klimaendringene, med daglige hendelser som ekstrem nedbør, stormer, branner og skred. Det haster å bygge ut fornybar energi og erstatte fossile brensel.
På klimatoppmøtene skrives det avtaler mellom nasjoner, men hvorvidt det blir realisert, avgjøres langt oftere enn folk innbiller seg i et kommunestyremøte med vafler i pausen.
Som klimainteressert med jobb i fornybar industri følger jeg energidebatten i Norge nøye. Nyansene er blitt færre og frontene harde.
Til tider minner den norske energidebatten mer om en engelsk fotballiga der man har funnet «sitt lag», enten det er kjernekraft, vindkraft, solkraft, vannkraft eller fossil kraft. Og her tar man helst mannen og ikke ballen.
Ingen fakkeltog på havbunnen
Mye handler om det vi ikke vil. Som det sies; alle vil ha utvikling, ingen vil ha endring. Vi legger vindkraften til havs, da blir konfliktene angivelig færre. Men det vil ta tid, og forbedringer før dette gir priser som kan konkurrere med vindkraft på land.
Vi vil ikke ha gruver. I stedet åpnes det for mineralutvinning på havbunnen. Der er det vanskelig å gå i fakkeltog.
Det tok 40 år, men før jul åpnet den første nye gruva på land i Norge. Hvorfor var det viktig?
I dag står Kina for over 70 prosent av verdens utvinning av sjeldne jordarter og kontrollerer over 85 prosent av prosesseringen. Det siste året har Kina strammet inn på eksport av sjeldne mineraler, som er kritiske for produksjon av en rekke komponenter.
Mineralturné i Afrika
Siden invasjonen av Ukraina har Russlands utenriksminister Sergej Lavrov besøkt en lang rekke afrikanske land, deriblant Angola, Namibia, Mosambik, Zimbabwe og Etiopia. Alle har rike forekomster av en rekke mineraler og sjeldne jordarter.
Vi kan ikke vite alle beveggrunner for besøkene, men én er å skaffe støtte til Russland for å dempe konsekvensene av sanksjonene.
En annen grunn er nok å holde seg inne med store mineral-produserende land. Det er av strategisk interesse, og det er nettopp mineralressurser Trump er interessert i for å bidra til en fredsavtale mellom Ukraina og Russland.
Det er blitt en global ubalanse der Europa er blitt svært avhengig av andre kontinenter, fordi man i liten grad har bygd opp selvforsyning. Energi og mineraler er rett og slett blitt enda mer politisk «sprengstoff».
Skyves inn i fremtiden
Jeg kan ikke tallfeste året, men på et tidspunkt ble visst miljø og klima to forskjellige ting. Det er et paradoks når klimaendringer påvirker miljøet så negativt.
Og det leder smått til hykleri, for løsningene for fornybar energi flytter seg lengre og lengre frem, jo nærmere en kommer realisering.
Nå ser jeg folk som gikk med vindmøller på T-skjorta i valgkamper, være imot vindkraft og heller ønske seg kjernekraft et sted der fremme i fremtiden. Helt til reaktorene skal lokaliseres og bygges i deres «bakgård», vil jeg tro.
Vi kan ikke fortsette å si nei til utvikling som reduserer klimautslippene i stort.
Norge må øke farten på utbyggingen av kraft for å sikre utviklingen og bevaring av norske arbeidsplasser. Vindkraft er den raskeste veien til rimelig fornybar energi, sammen med solkraft.
Ingen føler at de trenger gruver
Ansvaret for prioriteringene er i stor grad skjøvet over til lokalpolitikere.
Jeg kan forstå intensjonen. Men det samme lokaldemokratiet står med skolenedleggelser til halsen, flere eldre å ta vare på, flere flomskader og etterslep på vann og avløp fra krigen.
Fristelsen kan bli stor til heller å arrangere folkeavstemming om vindkraft, fremfor å bestemme i nok en konfliktsak. Som vindkraft. Eller – Gud forby – en gruve som ingen føler at de trenger noe fra, selv om svært mye av det vi omgir oss med, kommer fra en gruve et sted.
De nyvalgte representantene hadde nok helt andre visjoner enn «politisk skjærsild» da de ble valgt inn.
Skal kommunene bestemme?
Bør Norge se mot Danmark, der kommunene er forpliktet til å behandle søknader om ny vind- og solkraft som kommer inn?
I tillegg kan vi følge Fornybar Norges anbefaling om å utrede både fordeler og ulemper ved foreslått kraftproduksjon før kommunen tar en beslutning.
Er det riktig i det lange løp at beslutninger som i ytterste konsekvens avgjør om nasjonen Norge og kontinentet Europa skal være selvforsynt med energi og mineraler, skal avgjøres i kommunestyret?
Eller kan det rett og slett bli en for stor bør å bære i lokalsamfunnet?
Politikken kutter EUs behov for gass – ikke varmere vær eller krig
