Det kunne ha vært en hvilken som helst fredag på en hvilken som helst jobb. Alt er så tilsynelatende hverdagslig.
Et litt brunt bygg, rett etter en rundkjøring og med litt kaffesøl på kjøkkenet. Samtidig er det alt annet enn hverdagsliv.
I samme bygg som det jobber to nobelprisvinnere, jobber rotter som høyt verdsatte medarbeidere. Her finnes også Norges eneste virusfabrikk hvor det lages skreddersydde virus for en jobb i hjerneforskningens tjeneste.
Nobelpris-utdelingen for ti år siden er for lengst et historisk kapittel. Den blå kjolen er frosset i tid og utstilt i glass som vaskepersonalet pusser støvet av. Det var heller aldri slik at nobelprisen var målstreken. Det var kun et svært inspirerende stopp på veien.
En gigantisk døråpner, men likevel ble ikke døra større enn at hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser, på samme måte som andre forskere, må søke om finansiering. Forklare hva det skal forskes på – og hvorfor. Gang på gang. Søknad for søknad.
– Funnet av stedsansen var et enormt paradigmeskifte, men vi kunne ikke hvile der, sier May-Britt Moser, som er professor ved NTNU. Til tross for at begge er forskere i den internasjonale eliten, er begge også folkets allemannseie, og det føles naturlig å bare kalle dem Edvard og May-Britt.
Har beholdt kontorene
Hun sitter på akkurat det samme kontoret som for ti år siden. Et bittelite et borti gangen. Det aller mest iøynefallende er ikke alle bøkene, men selve veggene, som er tapetsert med fotografier av smilende mennesker med armene rundt hverandre.
Gjensynsglede. Arbeidsglede. Noen er tatt i USA, andre i Asia eller Trondheim. Det er vanskelig å vite hvor mange stipendiater som har vært innom her, men hundrevis, ja. Som en internasjonal eliteskole for gryende hjerneforskere.
Han sitter også på akkurat det samme kontoret som for ti år siden. Et litt større et i den samme gangen. Tettpakket med bøker, men også mange PC-skjermer i ulike størrelser. Som en slags flygeleder for forskere.
Som nobelprisvinnere reiser de en del, men det er her de er aller mest. På kontoret i Trondheim. Diskuterer med forskerne sine. Skriver forskningsartikler. Leter etter løsninger på spørsmål ingen har stilt før. Skritt for skritt.
Over hundre ansatte
De startet med seg selv som de eneste ansatte. I dag teller instituttet over hundre personer.
– Vi har flere mottoer vi prøver å lede etter. Vi skal gjøre fremragende forskning. Folka våre skal være glade. Dyra våre skal være glade. Vi skal i tillegg ha et mangfold av folk. Man kommer ikke videre hvis man kloner seg selv. Vi har kommet oss videre fordi vi har turt å ta inn briljante folk som kan noe helt annet enn oss selv, sier May-Britt.
En gang var de ektefeller. Nå er de stolte besteforeldre og gode kolleger. Når han står fast med et faglig spørsmål, er det May-Britt han ringer. Når hun står fast med et faglig spørsmål, er det Edvard hun ringer. Ingen ring på fingeren, og hver sin adresse, men likevel livspartnere i vitenskap.
Dagen begynner med en prat sammen på telefonen. I løpet av dagen er det ofte et møte hvor begge deltar. Etter jobb snakker de på telefonen igjen. Av og til en felles middag.
– Det er en fryd å jobbe sammen med Edvard. Vi har gamblet hele veien, og mange ganger har det vært skummelt. Vi har lurt på om vi skulle klare å oppdra barna våre, skaffe oss et hus og hvordan vi skulle klare å få lønn.
– Det eneste sikre vi har gjort, er å utdanne oss til kliniske psykologer. Alt annet har vært med høy risiko, men vi har blitt veldig belønnet med å få lov til å bruke livet vårt på det som betyr mest, sier May-Britt.
– Å jobbe slik vi gjør, er en livsstil, men det er mange yrker som er mer en livsstil enn en jobb. Da jeg startet som 20-åring, drømte jeg bare om fast jobb som forsker. Jeg er privilegert som kan jobbe med det jeg brenner for, sier Edvard.
Bitte lite mikroskop
Det de har viet livet sitt til, er rett og slett et gigantisk puslespill.
Ingen vet hvor stort det er, hvor mange brikker som finnes eller hvor mange som mangler. Det finnes ikke et bilde på en eske som viser hvordan brikkene skal settes sammen. Det eneste som er sikkert, er at hele puslespillet må legges. Brikke for brikke.
Slik jobber alle grunnforskere. Hver oppdagelse er en brikke som man ikke vet helt hvor kan benyttes idet man finner den. I hjerneforskning var det svært få brikker på plass da May-Britt og Edvard startet på 1990-tallet.
Det var akkurat derfor de syntes det var så spennende. Nå har May-Britt og Edvard lagt ned mange brikker, men mange mangler fortsatt.
– Vi går etter de store spørsmålene om hvordan hjernecellene kommuniserer. Det er et stort ansvar som tynger skuldrene våre med pengene, folkene og forskningen vi holder på med. Det hender at jeg våkner om natta og spør meg selv om vi har fulgt visjonen vår, men det er veldig gøy når det er gøy, sier May-Britt.
Begge mener funnet av gittercellene er en av de største brikkene. Det var jo den de fikk nobelprisen for, men det har dukket opp flere milepæler på veien.
Funnet av gittercellene må dele førsteplassen med funnet av hvordan store grupper av celler snakker sammen, slik at vi for eksempel kan finne frem når vi et inne i et hus.
For å få til dette har de blant annet utviklet et bittelite mikroskop. Hele mikroskopet er så lite at det veier en halv teskje med hvetemel.
Utviklingen av mikroskopet skjedde lenge etter at kong Carl Gustav av Sverige delte ut nobelt gull under stor pomp og prakt i 2014.
Vindu inn i hjernen
For å forklare må vi bli med Edvard tilbake i tid og ut på en taxitur. Etter en konferanse et eller annet sted på jordkloden skulle han besøke et laboratorium i Kina. Lederen for laboratoriet sendte sin beste student for å hente Edvard.
Enhver rekrutterer skulle vel gjerne hatt samtalen i baksetet på taxien ord for ord. Fordi enden på visa var at Weijian Zong, som både er hjerneforsker og ingeniør, pakket med seg et helt liv med asiatisk disiplin og pugging innen matematikk og fysikk og flyttet til trønderhovedstaden.
– Det vi ser etter, er kreativitet. Og så må man selvfølgelig ha et engasjement for jobben, sier Edvard.
Før Zong kom til Trondheim, måtte rottene ligge under et mikroskop som var like stort som en MR-skanner. Du vet, en sånn som du må ligge inni hvis du skal undersøke et kne eller en hofte.
Nå har rottene selve mikroskopet på hodet. Som et vindu for å se direkte inn i hjernen.
Med de gamle teknologiene som ble brukt frem til for noen år siden, kunne man finne én celle om gangen. Det var som å plukke blomst etter blomst når man er ute på en blomstereng.
Med de nye instrumentene musene har på hodet, filmes det direkte i hjernen, fra tusenvis av celler om gangen. Forskerne kan plukke inn hele blomsterenga på en eneste gang.
Ny rapport viser at kjernekraft kan bli lønnsomt i Norge
Blir Alzheimer-løsning
Det blir en gigantisk bukett å holde styr på. Det trengs rett og slett kunstig intelligens og kraftige datamaskiner som kan håndtere og tolke havet av data som plukkes inn.
Det finnes ikke ennå. Noen må lage det. Sånn holder de på. Brøyter vei for vei. Legger brikke for brikke.
Ingen vet når puslespillet er ferdig eller hva som kan skje da, men et eller annet sted på veien kommer utfordringene med Alzheimer og en rekke andre hjernesykdommer til å løses.
En eller annen gang i fremtiden vil mennesker slippe å miste seg selv i demenståka. En gang for alle. Men håpet om en gang i fremtiden hjelper ikke fortvilte pårørende nå. Moser og Moser får jevnlig håndskrevne brev med et rop om hjelp.
May-Britt var nødt til å få hemmelig telefonnummer.
Alzheimer – et av målene
– Vi må bare jobbe langsiktig. Belønningen for det vi jobber med kommer langt frem i tid. Vi er ikke leger og har ikke så mange råd å gi akkurat nå, sier Edvard.
– Heldigvis forstår folk at for å finne løsninger må vi først forstå hvordan hjernen virker. Det blir litt det samme som en ødelagt vaskemaskin. For å klare å reparere den, må man først forstå hvordan den fungerer. Folk er så vennlige. Når jeg er på butikken, kommer det ofte folk bort, klapper meg på skulderen og er genuint opptatt av det vi jobber med, forteller May-Britt.
Men på samme måte som nobelprisen ikke var målet, er heller ikke det å løse Alzheimer-gåten selve målet. Det er mye større enn det.
Det May-Britt og Edvard prøver å finne ut av, er hvordan kommunikasjonen mellom nervecellene i hjernen gjør at vi for eksempel husker bursdagen til barndomsvennen vår.
Eller hvorfor lukten av pepperkake får frem helt bestemte minner om jul.
– Helt siden jeg har vært liten, har jeg lurt på hvorfor dyr og mennesker gjør som de gjør. Vi ønsker å forstå dette gjennom å finne oppskriften for hvordan mange tusen hjerneceller virker sammen, sier May-Britt.
– Det vi kaller tankevirksomhet, hukommelse, planlegging og beslutningstaking, er ganske avanserte funksjoner som vi av og til kaller intelligens. Vi vil finne ut hva hjernecellene gjør for å oppnå disse funksjonene. Den forskinga vil forklare oss hva som skjer i den normale hjernen, men også hva som skjer i den ikke så normale hjernen, sier Edvard.
Vedlikeholdsfritt trevirke fullt av svertesopp etter få år
Skreddersydde virus
I tillegg til de nye instrumentene er virus med på laget i jakten på hvordan hjernecellene kommuniserer. Noen etasjer over kontorene finner vi Norges eneste virusfabrikk. Her lager hjerneforskerne rett og slett skreddersydde virus.
De er små hjelpere i jakten på hvordan hjernecellene snakker sammen. Med pandemien friskt i minne høres det nesten for vilt ut til å være sant, men før May-Britt og Edvard laget sin egen virusfabrikk, ble virusene de benytter i forskningen sin importert fra USA.
Disse virusene kan ikke smitte eller formere seg. Det de gjør er å være små lastebiler som frakter med seg et gen inn til hjernecellene.
Rabies for eksempel, er ekspert i å hoppe baklengs og motstrøms opp gjennom nervene, fra celle til celle, og inn i hjernen. Når viruset har fraktet genet inn i hjernecellene, tas genet opp der og begynner å gjøre jobben sin: å slå av og på gener.
På den måten kan forskerne studere hvilke celler som gjør hva inne i hjernen gjennom mikroskopet.
En annen måte å studere hvilke celler som gjør hva på, går ut på at hjernecellene til rottene fylles med et protein som er fluoriserende. Det får rett og slett hjernecellene til å lyse opp når de er aktive. Som en refleks i mørket.
– Det gjør ingenting for dyrene at de ulike genene lyser opp. Du kan tenke deg at du ser ned på ei hjerneflate, og i den flata er det flere hundre celler.
Det kan være flere nivåer, og hver celle er en dott som lyser opp. Da kan du se aktiviteten til nervecellene, sier Edvard.
Lab og hund
Selv for nobelprisvinnere som brenner for å løse hjernens mysterier, finnes det et liv utenfor laboratoriet.
Det må nesten være sånn. Begge bor ved sjøen. Begge liker konserter og kultur. Begge slapper av med å være i naturen.
I tillegg er Edvard fasinert av vulkaner. Helst vil han stå på kanten av en aktiv vulkan og kikke ned i den rødglødende og boblende lavaen.
– Det er spenningen med aktive vulkaner jeg liker. Jeg har vært på ganske mange av de aktive vulkanene i verden, sier Edvard.
For ni år siden kom det en ny mann inn i livet til May-Britt. Han heter Fado og er en ekte pelskling av rasen Springer spaniel.
– Døgnet skulle hatt flere timer. Regnestykket om det å ha en hund, bo alene og ha en travel jobb, går ikke opp, men man må bare ta et valg om hva som er viktigst. For meg er det lab og hund. Fado må på tur, og forskningen må gå sin gang. Det er det viktigste. Man kan snu på det også. Hvordan hadde jeg overlevd uten hund? sier May-Britt.
Artikkelen ble først publisert på Gemini.no
Sulfid: Stort funn på havbunnen
