«Kjøp, kjøp, kjøp», sier den danske statsministeren. Vårt naboland i sør vil bruke flere titalls milliarder kroner de neste to årene på å kjøpe forsvarsmateriell. Køen bak danskene i forsvarsbutikken vil vokse seg lang.
Samtidig som Trump truer med 25 prosent toll for EU, har tidligere EU-sentralbanksjef Mario Draghis rapport om EUs konkurransekraft satt dagsorden over hele Europa. Den er krystallklar også om forsvar: Europa kan ikke bare kjøpe våpen, men må også produsere mer våpen. Mye mer.
Vår forsvarsindustrielle kapasitet i Europa står på ingen måte i stil med hvor mye vi bruker på forsvar generelt. Spørsmålet blir derfor: Skal vi stille oss i køen bak danskene, eller selv åpne en større sjappe som selger forsvarsmateriell?
Gode forutsetninger
Kanskje vi i første omgang kan gå inn med 30 milliarder til klassisk industrivekst? Ikke først og fremst til innkjøp av materiell, men til etablering av fabrikker, verft og produksjonslinjer.
Norge har noen usedvanlig gode forutsetninger for å fungere som Europas våpenkammer:
- Økonomiske muskler: Innenfor handlingsregelen er det et handlingsrom på ytterligere 100 milliarder kroner. Norges finansielle muskler gjør at vi er særlig godt stilt for å ta den up-front-kostnaden det er å raskt bygge ut den industrielle kapasiteten som Europa trenger.
- Forsvarsteknologi: Både Kongsberg-Gruppen, Nammo og flere andre norske selskaper er i verdenstoppen på utvikling og produksjon av forsvarsmateriell. Et produkteksempel er Nasams, luftvernsystemet som har skutt ned over 900 russiske missiler over Ukraina. Vår egen romfartsindustri med Andøya i spissen skal man heller ikke kimse av.
- Industriell kompetanse: Gassproduksjonen i Norge ble økt da russisk gass til Europa ble strupt. Likevel spår Sokkeldirektoratet at produksjonen kommer til å gå ned utover 2020-tallet. Og – med det største forbehold – kanskje krigen i Ukraina avsluttes om ikke altfor lang tid? Hvis gass igjen flyter inn i Europa fra Russland, vil oljeindustriens nye prosjekter bli mindre lønnsomme. Dette vil bety ledig industriell kapasitet og kompetanse i leverandørindustrien, noe som kan spille en rolle i en oppskalert norsk våpenindustri.
- Geografi og arbeidsliv: Naturgitte industrimuligheter og aktiv distriktspolitikk har sørget for en befolket kyst. Verft må naturlig nok ligge ved sjøen, og industrien nyter godt av plassering nær vannkraften. Samtidig er den norske arbeidslivsmodellen et konkurransefortrinn som kan tiltrekke mange kloke hoder, også fra utlandet.
Innkjøp er ikke nok
Protomek, en av over 1200 norske underleverandører til forsvarsindustrien, hadde ifølge Dagens Næringsliv et desperat behov for arbeidere med fagbrev. Flere bedrifter i norsk forsvarsindustri melder om økte personellbehov.
I samme dokument kan man lese at statens fremste virkemiddel for å støtte oppunder økt produksjonskapasitet er ved å inngå store og forpliktende anskaffelseskontrakter med industrien. Det stemmer nok. Men hvis målet er å bygge opp Norge som forsvarsindustrinasjon, holder det ikke bare å gå inn i kunde-/leverandørdimensjonen.
Man må styrke alle aktørene og alle koblingene mellom store selskaper, gründerbedrifter, akademia/utdanning, regulerende myndigheter og investorer.
Senke investeringsrisiko
Et viktig spørsmål blir hvordan vi kan skape forutsigbarhet for investeringer i en sektor der lov om offentlige anskaffelser og EØS-avtalen ikke helt gjelder. Unntakene for statlige innkjøp i Forsvaret er mange. De gjør at regjeringen kan kjøpe luftvern fra Kongsberg-Gruppen for én milliard kroner rett over bordet.
I alle andre sektorer ville praksisen fort vært kategorisert som konkurransevridende statsstøtte, noe som skaper usikkerhet i sektoren. Så er det selvfølgelig svært gode argumenter for spesialregler i anliggende av nasjonal sikkerhet.
Kjøpere av militært utstyr er kun stater. Hvordan få til sunn konkurranse i forsvarsindustrien? Hvis man klarer å senke denne risikoen, kan sektoren vokse raskere.
Forberedt på fred
Nesten fire av fem kroner av EUs militærinnkjøp går ut av unionen. Dette bør endres på. Samtidig må Europa koordinere seg for å vite hva de ulike landene skal bidra med. Dette er nok et Draghi-budskap. Hva er Norges nisje, og hvordan utfyller vi Nordens kapasiteter?
Kai Eide, tidligere norsk diplomat og politiker, er enig i at vi må ruste opp på kort sikt. Men han sier også at vi må ha et mål om nedrustning. For vi er ikke de eneste som ruster opp. Vi må forsøke å komme oss dit at vi kan ha dialog både med Russland og Kina for å hindre et destruktivt rustningskappløp.
Vi skal være beredt på krig, men nye forsvarssjapper må også raskt kunne omformes til sivile formål. En form for positiv beredskap. For viktigere enn å være beredt på krig, er det å alltid være beredt på fred.
Derfor er kvinner mer utsatt for ulykker og sykdom enn menn
