Politikere, miljøvernere, fiskere, forskere og "forstå-seg-påere " har engasjert seg og tatt stilling. Budskapet synes å være entydig: norsk oljevernberedskap har vært og er for dårlig - noe må gjøres! Alle meningsytrerne har i hvert fall en ting felles: et ærlig og oppriktig engasjement, men samtidig en snever tilnærming til et så sammensatt problemkompleks som norsk oljevernberedskap må sies å være. Jeg skal utdype litt nærmere hva jeg mener med dette.
Debatten har sitt opphav i økningen av russiske oljelaster fra Nord-vest-Russland langs norskekysten - anslått til 6-8 millioner tonn oljeprodukter i 2003, men økende i årene fremover. Innvendingene mot oljevernberedskapen har bunnet i mangel på slepekraft, utstyr og samarbeid statlige etater i mellom. En saklig debatt er viktig for at man skal føle seg hørt og få mulighet til påvirkning, og Kystverket har tatt debatten på alvor. Innspill og korrektiver er analysert og tiltak er iverksatt. Tre slepebåter er nå på plass i Nord-Norge, mer oljevernutstyr er på vei og noe er allerede plassert ut. Forsvaret har vært en viktig bidragsyter i dette samspillet.
Fokuseringen på Nord-Norge har sin naturlige forklaring i området Barentshavet som nasjonalt spiskammer og den avhengigheten landsdelen generelt har av kysten. Imidlertid må det sies at rent faglig sett har utskipningen av oljelaster fra Østersjøen gjennom Skagerrak og Nordsjøen et like stort fokus hos norske oljevernmyndigheter. I dette området skipes det ut det mangedobbelte av russertrafikken. I 2003 var det anslått til omkring 40 millioner tonn med forskjellige oljelaster, samtidig som annen sjøtrafikk også viser en sterk økning. Dette øker risikoen for ulykker i dette området. I norske områder, til og fra norske oljeterminaler, har vi god kontroll og en fin ulykkesstatistikk å vise til.
Så noen ord om hvordan Norge håndterer denne potensielle forurensningsrisikoen. Norsk oljevern er ikke bare det bildet mange ser på netthinnen av oljelenser og -opptakere som betjenes av tilsølte mannskaper og fartøyer. Norsk oljevernberedskap er en samspillsorganisasjon som favner alle ressurser som nasjonen besitter i akutt forurensningssammenheng - både private, kommunale og statlige ressurser. Forurensningsloven pålegger alle som bedriver virksomhet som kan forurense, selv å inneha en beredskap tilpasset den forurensningsfare virksomheten representerer. Forurensningsloven pålegger også denne type virksomhet en bistandsplikt, dvs. å stille utstyret til disposisjon for staten i påkommende tilfelle av forurensning.
Statens rolle blir derfor, foruten å investere og trene statens egen beredskapsorganisasjon, å koordinere nasjonens totale oljevernressurser og koordinere en samspillsorganisasjon som skal dekke 324.000 km 2 landareal, 2,2 millioner km 2 sjøareal og 92.000 km strandlinje (inkl. Svalbard og Jan Mayen). Samspillsorganisasjonen innbefatter eksempelvis beredskapsorganisasjonen til alle oljeselskapene på norsk sokkel, både offshore og ved terminaler på land. Den inkluderer også hele den kommunale beredskapen, der brorparten av Norges 434 kommuner er organisert i 34 interkommunale utvalg mot forurensning (IUA) langs hele kysten. I tillegg til statens egne oljeverndepoter, fartøy og aksjonsorganisasjon kan også samspillsorganisasjonen spille på et nettverk av bistandsavtaler ved større forurensingstilfeller med både Russland, nordiske og europeiske samarbeidsland. Dette samspillet øves systematisk i forhold til ansvars- og myndighetsforhold, teknisk harmonisering av utstyr og taktisk og teknisk bekjempning av akutt forurensning.
Med Kystverket som vertsetat for beredskapsorganisasjonen ble norsk oljevern tilført en ny dimensjon fra 2003. Kystverkets sjøtrafikksentraler, fartøyer, loser og kompetanse på kysten har gitt norsk oljevernberedskap bedre forutsetninger for å forebygge ulykker på kysten og utviklet evnen til å ta operative grep dersom ulykken skulle være ute. Oljevernutstyr har sine klare begrensninger når oljen først er på havet. Arbeid med fokus på forbyggende sjøsikkerhet, for å hindre at oljen i det hele tatt kommer på vannet, er derfor en viktig del av moderne oljevern. Gode resultater krever at samspillet mellom mange aktører fungerer og at sjøsikkerhet og oljevern utvikles i lys av hverandre. Her ligger forbedringspotensialet til å redusere sannsynligheten for ulykker og forurensning til et minimum.
Det ubehagelige med oljevernberedskap er at det ikke finnes noen fasit. Det finnes ikke ett svar, ett nivå eller ett verktøy som kan kjøpes inn for å løse problemet. Det finnes heller ikke en fremgangsmåte som med sikkerhet eliminerer risikoen for scenarioet vi alle frykter - olje på strender, døde sjøfugl og en miljøkatastrofe med omfatende konsekvenser for individ, samfunn og næringsinteresser. Oljevernberedskap er sammensatt, og norske myndigheter har tatt grep for å demme opp mot denne risikoen. Tiltakene er koordinert gjennom Kystverkets beredskapsavdeling der samspill med storsamfunnet om forbyggende og operative tiltak er bunnplanken. Norsk oljevern er bedre enn sitt rykte og i ferd med å finne sin form. Måtte det aldri bli behov for den.
Tor Christian Sletner, Beredskapsdirektør Kystverket
