Den nyeste rapporten fra US Department of Energy (DOE), «Pathways to Commercial Liftoff: Advanced Nuclear», viser at små modulære reaktorer (SMR) ikke bare kan bli økonomisk konkurransedyktige i Norge, men også bidra til å redusere de totale kostnadene i energisystemet. Dette utfordrer den rådende oppfatningen om at kjernekraft er for dyrt, og bør være en viktig referanse for Halvorsenutvalget og andre som diskuterer Norges fremtidige energimiks. Det finnes nemlig ikke mer oppdatert kunnskap enn dette.
Serieproduksjon kutter kostnadene
Når det gjelder fremtidige kostnader for kjernekraft, advarer DOE mot å bruke store vestlige prototypekraftverk som referanse, og peker på at disse har vært plaget av tabber som ikke vil gjentas. Like fullt er det nettopp disse norske energiaktører som Rystad Energy og NVE velger som utgangspunkt for sine kostnadsanslag, uvisst av hvilken grunn.
Årsaken er ifølge DOE at prosjekter som Flamanville i Frankrike, Olkiluoto 3 i Finland, Hinkley Point C i Storbritannia og Vogtle i USA hadde byggestart med uferdige design, noe som førte til tekniske problemer, forsinkelser og kostnadsoverskridelser. I tillegg manglet de erfarne forsyningskjeder og kompetent arbeidskraft, noe som ytterligere fordyret prosjektene.
Å bruke disse som referanseprosjekter blir litt som å anslå fremtidige kostnader for å bygge hus ved å referere til prosjekter der byggingen startet før husets tegninger var ferdige og både verktøyet og arbeiderne for å bygge huset manglet.
Det til tross, den første SMR-enheten blir dyr å bygge. DOE anslår at det kan koste 40 milliarder kroner å bygge første versjonen av en SMR med en kapasitet på 300 MW. Dette tilsvarer en «Levelized Cost of Electricity (LCOE)» på rundt 125 øre/kWh. Det er dyrt, men likevel langt under selv det nedre kostnadsestimatet NVE benytter for store kjernekraftverk.
Deretter faller imidlertid kostnadene raskt: DOE anslår at når den samme reaktoren serieproduseres, reduseres kostnadene med inntil 60 prosent fra den første til den tredje enheten. For påfølgende versjoner, forventes ytterligere kostnadsreduksjoner til 35 prosent av den første versjonen, altså 14 milliarder kroner for en 300 MW reaktor. Dette reduserer LCOE til 50-60 øre/kWh, hvilket er konkurransedyktig med dagens strømpriser i Norge.
Dette er ikke bare teoretiske estimater ifølge DOE. Barakah-kjernekraftverket i De forente arabiske emirater er et godt eksempel på hvordan slike kostnadsbesparelser kan oppnås, også for store kraftverk. Der falt kostnadene med omtrent 60 prosent fra den første til den fjerde reaktoren.
DOE påpeker videre at LCOE ikke adresserer vesentlige faktorer som tidsaspektet, altså at strømmen kan leveres når det trengs, samt levetider på mange tiår etter at kraftverket har blitt nedbetalt. LCOE tar først og fremst hensyn til kostnadene de første 20-30 årene, og neglisjerer at kjernekraftverk har produksjonkostnader på 20-30 øre/kWh så snart de har blitt nedbetalt. Et typisk kjernekraftverk vil ha en levetid på 60-100 år, som er flere ganger levetiden til sol- og vindkraftverk, og i mesteparten av levetiden har kjernekraftverk langt lavere kostnader enn LCOE.
.jpg)
I motsetning til sol- og vindkraft, kan altså kjernekraft gjenskape det vannkraften gjorde for Norge, nemlig å levere billig strøm i generasjoner etter at kraftverkene er nedbetalt.
Kjernekraft og fornybart gir lavere totalkostnader
DOE-rapporten understreker flere andre fordeler ved å inkludere kjernekraft i kraftmiksen, utover bare kostnadsreduksjoner. Fordi kjernekraft er en pålitelig energikilde, komplementerer den sol- og vindkraft. Den gjør det altså lettere å bygge ut væravhengig fornybart. Tilsvarende konkluderte det svenske Finansdepartementet i sin siste rapport. Når kjernekraft er en del av energimiksen, reduseres også behovet for å overdimensjonere produksjon av fornybarkapasitet, nettutbygging og batterilagring, som ellers ville vært nødvendig for å sikre stabil tilgang på strøm.
For eksempel viser DOEs modellering for California at et system med kjernekraft kombinert med fornybar energi og lagring kan redusere de totale kostnadene med 37 prosent sammenlignet med et system bestående kun av fornybar energi og lagring.
I tillegg peker rapporten på kjernekraftens lave areal- og materialbruk, redusert behov for nettutbygging, evne til å redusere karbonutslipp betydelig, samt skape høyt betalte arbeidsplasser og bidra til lokal økonomisk vekst. Rapporten påpeker at kjernekraft har den høyeste økonomiske effekten av alle energikilder, målt i økning i BNP per investert dollar. Kjernekraftverk har omtrent 300 prosent flere jobber per GW sammenlignet med vindkraft, og lønnen til kjernekraftarbeidere er omtrent 50 prosent høyere enn i vind- eller solsektoren.
Våre allierte går opp løypa
En viktig fordel for Norge er at vi ikke trenger å bygge de første SMR-ene. En rekke OECD-land som Canada, USA, Sør-Korea og andre er allerede langt fremme i utviklingen. I Ontario er det planlagt fire SMR-er, med den første på plass i 2028, og det er planer om ytterligere fire enheter i Saskatchewan. Dette gir Norge en unik mulighet til å lære av andres erfaringer og unngå de høye kostnadene og utfordringene knyttet til de første versjonene.
Fordi de andre landene allerede ligger langt foran oss, kan vi dra nytte av at de allerede modner frem teknologien. Det betyr imidlertid ikke at vi bør innta en holdning om å «vente og se» hva som skjer med kjernekraft i andre land. I Norge vil konsekvensutredning, konsesjonsbehandling og politiske prosesser ta så lang tid at det gjelder å komme i gang så raskt som mulig.
Et annet aspekt som DOE-rapporten framhever, er det raskt voksende kraftbehovet knyttet til datasentre og kunstig intelligens. Kjernekraftverk som bygges i nærheten av datasentre og annen kraftkrevende industri vil redusere behovet for nettutbygging, og dersom datasentre kjøper kraften sin fra kjernekraftverket, vil dette skjerme tradisjonell kraftkrevende industri fra konkurranse om kraften. I noen tilfeller kan det gi mening å vurdere å bygge flere SMR og lokal industri uten nettilknytning, for å slippe å betale for nettilknytning.
En realistisk fremtid for Norge
Det internasjonale atomenergibyrået mener at det vil ta 10-15 år for land som ikke allerede har kjernekraftvirksomhet å få det på plass. Det skulle tilsi at Norge kan ha sine første SMR-er i drift mellom 2035 og 2040. Det er like raskt som Statnett forventer å kunne gjennomføre betydelige utbedringer av nettkapasiteten.
Kjernekraftens unike egenskaper, som stabilitet, pålitelighet og lave karbonutslipp, gjør den til et svært konkurransedyktig alternativ i det lange løp. I anstrengelsene for å bli et lavutslippssamfunn som samtidig tilbyr høy levestandard, bør SMR-teknologi vurderes som en del av løsningen. DOE-rapporten forklarer greit hvorfor.
Systemkostnader er komplekse, men uforsvarlig å utelate
