Et nytt produkt initieres ut fra en idé som dekker et nytt brukerbehov, kombinert med teknologien som er nødvendig for å forme produktet. Design og konstruksjon bestemmer produktets endelige funksjon, utforming og produksjonskostnader - en fase som krever teoretisk kunnskap, gode kontakter og tilgang til nødvendig informasjon. Videre kreves delproduksjon , montasje og funksjonstest , de to siste i nær tilknytning til den teknologien som skapte produktet. Markedsføring og salg er de neste fasene .
Hvilke av disse aktiviteter skal utføres i Norge, hva har vi kompetanse til, og hvor mye må vi tjene pr. anvendt time? Det siste er enkelt å finne ut, men tør vi det, ønsker vi det eller later vi som vi ikke vet det?
Lavkostland overtar mer og mer av de gjentagende prosessene der den manuelle innsatsen er dominerende. Vi mister ofte produkter som fremstilles i store serier, der oppgavene er repeterbare og mindre betalt pr. operasjon. Ofte behagelige arbeidsoppgaver å utføre selv. Men det går an å tenke motsatt: Gudskjelov at slike produkter produseres av andre, slik at vi kan bruke vår tid, kunnskap og kreativitet til produksjon av mindre serier. Eller til design av nye produkter og forbedring av eksisterende, til montering og testing. Viktige parametere som har stor innflytelse på valg av strategi for å beholde nok arbeidsplasser innen industrien i landet. Vi må være produktive for å beholde konkurransedyktige bedrifter.
Automatisering
Automatisering er et fyord. Den gjør bedriftene mer effektive, men som oftest reduseres antall arbeidsplasser. Som et eksempel kan det nevnes to velkjente møbelbedrifter i Norge, hvor den ene var basert på manuelt arbeid og la sin produksjon til et lavkostland for å beholde bedriftens konkurransefordeler. Den andre bedriften er basert på automatiske prosesser - og kan levere produkter hvor arbeidslønn kun utgjør i underkant av 8 prosent. Hvilken kompetanse må bedriften ha for innføring og bruk av slikt utstyr? Er denne kompetansen tilgjengelig hos oss - og ønsker vi at den skal være der?
Arbeidsledigheten stiger innen flere områder, iIkke bare blant dem som utfører den praktiske delen av arbeidet, men også blant folk med høyere utdanning. Personer som har skaffet seg en teoretisk utdanning er det ikke plass for i industrien. Greier industrien å informere om hvilken type arbeidskraft og hvilken type kompetanse som kreves for å opprettholde konkurransedyktige bedrifter? Klarer vi å bruke den investerte kapital til det vi ønsker? Heldigvis har vi frihet her i landet til å velge hva slags utdanning vi vil ha, i hvert fall innen de fleste kategorier. Er vi flinke nok til å se at det også er behov for arbeidsinnsats innen det feltet som er valgt? Enhver utdanning er en investering - for den enkelte og for samfunnet. Men hvilke krav setter man til forrenting av denne?
Løsning
I sin tid ble det opprettet et organ for å hjelpe små og mellomstore bedrifter til å sortere ut hva slags teknologi som var velegnet til å innføre i bedriften; hvordan teknologien kunne innføres i bedriften; hvilke ressurser var mest hensiktsmessige; hvordan ny teknologi kunne kombineres med kjent teknologi for å oppnå konkurransemessige fordeler; hvordan utvalgte bedrifter kunne koordinere bedriftenes kjerneteknologi for å oppnå nye produkter eller prosesser. Behovet for slik hjelp er fortsatt til stede, men er vi flinke nok til å synliggjøre dette?
Vår ambisjon er at bedriftene beholder konkurranseevnen ved å være raskere til å benytte ny teknologi i produkter og produksjonsprosesser. Vi må være flinke til å melde til våre forsknings- og utviklingsinstitusjoner om behovet for ny teknologi og opprette god kontakt mellom de aktuelle miljøene. Her trenger industrien hjelp av ansvarlig instans for formidling av teknologi, som har bred oversikt over industriens virksomhet og behov og god oversikt over de muligheter som eksisterer for riktig bruk av nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer.
Industrien trenger hjelp av ansvarlig instans for formidling av teknologi
