Det nye vindtunnelbygget på Gardermoen har en sportslig opprinnelse: I ungdommen var Møller Eiendoms prosjektdirektør Bjørn Glemmestad en ivrig fallskjermhopper.
Da han begynte å hoppe igjen for noen år siden, prøvde han såkalt kroppsflyging eller indoor skydiving i vindtunnelen på Voss. Begeistringen var så stor at han kom i tanker om å skape et lignende senter på Østlandet.
Glemmestad klarte å smitte kolleger og styremedlemmer i Møller Eiendom med sin entusiasme, og nå, fem år senere, er Modern Activity Center på Gardermoen en realitet. Den nye vindtunnelen er til og med et hakk større enn den på Voss.
.jpg)
– Dette er et passion-prosjekt, uttalte Bjørn Glemmestad tidligere i år da TU Bygg skrev om bruken av AR (augmented reality) i prosjekteringen.
Han har naturligvis testet ut vindtunnelen for lengst.
– Ja, og jeg synes den er helt strålende. Vi er svært stolte av bygget og den jobben arkitekt, utførende entreprenør og øvrige aktører har gjort, sier Bjørn Glemmestad.
Ønsket hoppende arkitekt
– Til dette bygget ville Bjørn ha en arkitekt som delte lidenskapen hans for fallskjermhopping. Dermed fant han fram til meg, sier Eskild Andersen, arkitekt og daglig leder i Nordic Office of Architecture.
Andersen har om lag fire hundre fallskjermhopp bak seg og var ikke vond å be. Utformingen av bygget rundt vindtunnelen skulle også inneholde en foajé med spillehall, et par konferanse- eller flerbruksrom samt kontorer til kurs og administrasjon.
– Dette har ikke vært noe vanlig byggeri, konkluderer Andersen om bygget som entreprenøren Ø. M. Fjeld har satt opp en kort biltur fra Norges hovedflyplass. På naboeiendommen kommer etter hvert den mye omtalte flyplassbyen Oslo Airport City.
Vi møter Eskild Andersen utenfor den nyåpnede vindtunnelen, hvor en gruppe fra eiendomsselskapet Concilia får sine instruksjoner før de skal ut og sveve for første gang. En luftig ute av kontoret-opplevelse.
.jpg)
Ørepropper
Selve vindtunnelen har naturligvis lagt mange av premissene for bygget. Den fem meter høye, tolvkantede glassylinderen som alt dreier seg om, som alle blir stående og glane på når de kommer inn i lokalet, utgjør en liten del av rørsystemet. I praksis er flykammeret bare en innsnevring på en gigantisk rørsløyfe som strekker seg 27 meter over og 10 meter under bakken.
Fire turbiner med fire hundre hestekrefter hver sørger for at vindhastigheten kan komme opp i 300 km/t i den trange delen av sløyfen, der diameteren er snevret inn til 4,2 meter. I hvert hjørne av røret vendes lufta ved hjelp av vinklede rister. Sammen med traktformen inn mot flykammeret bidrar ristene til å fordele lufta slik at trykket er like kraftig inne ved glassveggene som i midten av tunnelen. Over glasset vider røret seg ut, og trykket avtar. Med maks trykk klarer trente utøvere likevel å fly nesten opp til taket.
– Hva om trykket plutselig faller? vil en av deltagerne fra Concilia vite.
– Selv om alle motorene mot all formodning skulle stanse samtidig, vil ikke trykket plutselig bli borte. Det er ingen fare, beroliger Billie Gjeterud, en av instruktørene ved senteret.
Hun anmoder deltagerne om å innta en tilbakelent positur når de stiger inn i vindtunnelen, og ellers følge med på fingertegnene de er blitt enige om på forhånd. På grunn av støy er det umulig å høre hva andre sier der inne. Motorduren fra turbinene og suset fra luftstrømmen bråker en god del mer enn både en flau bris og en stiv kuling, så alle får utdelt ørepropper før de skal ut og fly.
Futuristisk og lekent
For at det ikke bygget som omslutter vindtunnelen skulle se ut som to kasser stablet oppå hverandre, tegnet Eskild Andersen skråtak på den vertikale delen, ga det en knekk i hofta og kledde det med perforerte stålplater, omtrent en meter ut fra veggen. Virkningen er at bygget endrer farge med sollyset, og etter hvor mye av den irrgrønne fasaden på innsiden som skinner igjennom. Diagonale, diamant-aktige linjer av led-lys forsterker det futuristiske uttrykket, som spesielt kommer til sin rett etter mørkets frembrudd.
.jpg)
Betong- og stålkonstruksjonen på innsiden er dekket av sandwich-elementer, det vil si lagdelte vegg-elementer som leveres ferdige med isolasjon i midten. Publikumsdelen av bygget består nesten utelukkende av glass og stål. Eksponerte lettakselementer på innsiden gir en røff, industriell karakter. Ingen himlinger eller dekorativt dilldall.
.jpg)
– Vi ville lage noe lekent, men gjennomført og ordentlig. Det er egentlig et utrolig enkelt bygg, kommenterer arkitekten.
Sensorvarsler
.jpg)
For elektroentreprenøren på prosjektet har det ikke vært fullt så enkelt. Selv om alt det elektriske var lagt opp av Indoor Skydiving Germany (ISG), som har levert vindtunnelsystemet, har monteringen bydd på mer enn vinterlige vær-utfordringer.
– Det er et komplisert og omfattende system med egen trafo og fire store viftemotorer. Selv om vi har fått trekkskjemaer og alt opplegget fra ISG, er det mye som skal koordineres, oppsummerer Pablo Leon, prosjektleder hos GK Elektro.
– Det er et kompakt bygg uten mye slingringsmonn, tilføyer Eskild Andersen.
På grunn av friksjon blir luftstrømmen som sirkulerer i rørsystemet, gradvis varmere. For å bytte luft er det tre store dører øverst på bygget som kan åpnes fra kontrollrommet nede ved vindtunnelen. I det lille glassburet styres alt som har med selve vindtunnelen å gjøre.
– Der nede får de også varsler om at vi har åpnet disse dørene, sier Ignacio Martinez, daglig leder i selskapet Modern Activity Center, som drifter senteret.
Han viser oss rundt i bygget, fra det store luftoppsamlingskammeret langt under bakken via de voldsomme viftemotorene til de slanke luftelukene på taket.
– Jobben min er å sørge for at alt fungerer som det skal, sier Martinez.
Supermann for en dag
.jpg)
TU Byggs utsendte må selvsagt teste vindtunnelen selv. Med hjelm og glatt fallskjermdrakt er jeg klar for å debutere som indoor skydiver. Før man blir sluppet løs på de vertikale vindkreftene, må man gjennom et kort introduksjonskurs om kroppspositurer, kommunikasjonstegn og sikkerhet. De eneste kravene som stilles, er at du ikke har pågående rygg- eller nakkeplager, og at du har fylt fem år.
Deretter er det bare å lukke visiret på hjelmen og gjøre seg klar til å fly.
Det blåser raskt opp til storm når jeg passer inngangen til tunnelen. Til å begynne med har jeg mer enn nok med å finne balansen og blir liggende og hvile urolig på luftstrømmen nede ved nettingen en stund. En liten bevegelse med armene, beina eller hodet gir overraskende store utslag, så det gjelder å avpasse bevegelsene. Læringskurven er bratt, og med kyndig hjelp fra instruktør Vebjørn Lien er jeg snart klar for luftigere svev.
.jpg)
Tomler vendes opp mellom de ansatte, en ny instruktør kommer inn i tunnelen og et hjul dreies mot høyre i kontrollrommet. Luftstrømmen og støyvolumet tiltar merkbart, og uten forvarsel tar den nye instruktøren min tak i det ene beinet mitt og sender oss ut i en kriblende runddans av et tandem-svev. Taxi-flyging, kalles det visst, får jeg vite etterpå.
Med luftmotstanden fra to kropper får vinden virkelig tak, og nå går det fort. Plutselig befinner vi oss langt oppe over glassveggene, med den nevnte nettingen sikkert ti meter under oss. En adrenalinutløsende øvelse som kan få noen hver til å føle seg litt som Supermann.
VIDEO 1: Etter tre minutter med bratt læringingskurve får TU Bygg seg en real heisatur i vindtunnelen (utvidet versjon):
VIDEO 2: Far og sønn Lien fra Lillehammer har kommet et par skritt videre innen kroppsflyging og jobber nærmest koreografisk i vindtunnelen:
