MILJØ: I en kronikk i Teknisk Ukeblad nr. 2707 tar Hans Goksøyr opp et viktig tema i forbindelse med bruk av skogsvirke som energibærer og effekten av dette på CO 2-regnskapet. Goksøyrs hovedpoeng er at skogen i dag gjør best nytte som CO 2-deponi, istedenfor at den erstatter fossilt brensel i form av bioenergi. Det kan diskuteres en del rundt forutsetningene og tallene i Goksøyrs regnestykke, men som utgangspunkt for å kaste lys over problemstillingen er de interessante.
Det er imidlertid en del forhold rundt skogens binding av CO 2 som må nyanseres. Skogbrukets avvirkningskalkyler og langsiktige prognoser baserer seg på det som kalles middeltilvekstens kulminasjon og som har sitt utgangspunkt i skogens naturlige vekstrytme. Dette kulminasjonspunktet inntreffer da den løpende (årlige) produksjonen av trevirke i en bestand faller under den gjennomsnittlige produksjonen av trevirke (total produksjon delt på skogens alder). Dette punktet ligger på fra ca. 70 til 130 år avhengig av voksested og treslag. Når skog fortsetter å vokse utover dette tidspunktet, vil den langsiktige produksjonen fra dette arealet avta, ganske enkelt fordi den nye skogen kunne vokst mer. Det er all grunn til å anta at netto karbonbinding i trærne følger det samme mønster som produksjonen av trevirke. For å binde mest mulig karbon i skog over lang tid, burde derfor skogen hogges ved dette tidspunktet. Dette til tross for at den enkelte bestand som hogges fremdeles kunne fortsette å binde karbon i lang tid utover dette tidspunkt, slik som Goksøyr hevder. Her er vi ved sakens kjerne, at hvis man velger å se «kortsiktig» på det (30-40 år), vil arealet fremdeles binde karbon, men om man velger å se langsiktig på det (100 år) – som jo er vanlig i skogbruket, vil arealet totalt sett binde mest karbon om skogen hogges ved kulminasjonstidspunktet. Dette har med skogens vekstdynamikk å gjøre. Det blir derfor bare en del av helheten som framkommer når man vurderer den løpende CO 2 -bindingen i en skogbestand, slik Goksøyr gjør, hele omløpet må vurderes og da blir konklusjonen motsatt.
Det må allikevel tilføyes at det som Goksøyr påpeker omkring jordsmonnet i skogen og nedbrytning av virke, er viktig. Det er faktisk slik at det i gjennomsnitt er fem ganger mer karbon i jordsmonnet i forhold til det som er bundet i trærne under våre forhold. Dette er anriket etter siste istid. Selv om noen eller alle trærne dør, vil deler av denne biomassen etter hvert inngå i jordsmonnet og forbli lagret over lang tid, en meget liten fraksjon kanskje i noen tusen år. I tillegg til at jordsmonnet kan lagre mye karbon, vil vi også stå i fare for å frigjøre karbon når vi hogger. Begge disse forhold skulle tale for at man sparte så mye som mulig av skogen og utsatte hogsttidspunktet, slik som Goksøyr taler for. Fra forskningens side må det innrømmes at vi mangler empiri på disse forholdene. Prinsippene er velkjente, men kvantifiseringen og tidsperspektivene i forbindelse med frigjøring av karbon etter hogst er ikke godt nok dokumentert. Det arbeides på bred front med disse tingene, både nasjonalt og internasjonalt, men foreløpig er resultatene ganske sprikende.
Jeg skal være forsiktig med å trekke bombastiske konklusjoner, men forhold taler for at den overjordiske biomassen i gammel skog er så stor i forhold til de årlige strømmene av karbon til og fra jord, slik at denne delen bør vektlegges sterkest. Det er biologisk mulig å utsette hogst av gammel skog i mange tiår, men underveis taper man tilvekst (CO 2-binding) på grunn av aldring, stadig større andel av råte og økt fare for vindfellinger og billeangrep. Dette er argumenter som taler for en normal omløpstid for å optimalisere CO2-bindingen.
Jeg håper at forskningen vil komme fram til sikrere tall for hva som kan være optimal omløpstid i skog med tanke på CO 2-binding – inkludert jordsmonnet. Inntil videre mener jeg en fornuftig handling, under en viss grad av usikkerhet, er å legge vanlige betraktninger omkring omløpstid til grunn for høsting av biomasse fra skog til energiformål. Dette vil sikre et høyt opptak av CO 2 og tilgang på fornybar energi. En deponeringsløsning i eldre skog som Goksøyr foreslår, vil på lang sikt kunne redusere skogens potensial for CO 2-binding.
Seniorforsker Petter Nilsen
Norsk institutt for skog og landskap, Ås
