Fortsatt finnes det små paradis i Norge, og langs kysten er ikke minst «værene» ytterst i havgapet blant dem, til glede for mennesker og naturmangfold. Strandsona er attraktiv, også på fastlandet.
Derfor har den et spesielt vern i lovverket, kanskje den mest konkrete juridiske beskyttelsen av areal vi har. Bygging etter et overordnet planverk er lov, men mer tilfeldig utnyttelse etter dispensasjoner skal det være særlig gode grunner for å gi her.
Oppdrettsnæringen sliter med mange utfordringer og er langt unna et selverklært mål om å bedrive bærekraftig matproduksjon. Dødelighet og svinn er fremdeles en stor utfordring, og i 2020 døde det ufattelige 52 millioner laks i merdene.
Kontroll med dyrevelferd og lakselus er et dyrevelferds- og miljøargument for å utforske nye driftsformer. Dersom vi hadde bodd i et land som faktisk ønsket å utvikle bærekraftige løsninger, der man ikke billig og enkelt kan forringe naturmiljø for å skape rask profitt og jobber, kunne en slik omstilling resultert i noe positivt. Mat går ikke av moten med det første, og høsting og produksjon både til lands og til vanns uten betydelige kostnader for økosystemene man opererer i, er det grønne skiftet i praksis.
Øker presset på leveområdene
Da ideen om landbasert oppdrett først ble lansert, var vi i Birdlife Norge (tidligere Norsk ornitologisk forening) blant de første til å reagere. Den overordnede arealpolitikken, de katastrofalt dårlige konsekvensutredningene og naturens generelle rettigheter i Norge tilsier at en flytting av oppdrett opp på land bare øker presset på viktige marine våtmarker og leveområder for marine fugler og dyr. Lokale politikeres mulighet til å undergrave naturmangfoldet og nedbygge viktige naturområder er enormt, noe vi daglig ser konsekvensene av.
Men det trenger ikke være slik dersom man tar nasjonale mål på naturområdet på alvor, blant annet målet om å forbedre statusen til rødlistede arter. Ivaretakelse av nasjonale interesser gir seg til kjenne gjennom gode avgjørelser over tid, der samlet belastning og historiske naturtap blir sett i sammenheng.
Endret bruk av areal og arealnedbygging er i dag den største trusselen for naturmangfold, slik Artsdatabanken og det internasjoinale natupanelet IPBES flere ganger har påpekt. Mange av inngrepene i kommunene kan i seg selv virke ubetydelige, men mange små inngrep får til sammen store ringvirkninger. Selv om fugler, dyr og annet naturmangfold ikke forsvinner umiddelbart, svekkes gradvis livsbetingelsene over tid. Skal vi håndtere naturkrisen, må vi sette grenser for tap av natur på samme måte som vi setter grenser for klimautslipp.
Nye anlegg utenfor industriområder
I 2016 kom det en forskriftsendring (laksetildelingsforskriften) som ga landbasert oppdrett mulighet til å søke om løpende og vederlagsfrie tillatelser til oppdrett. Landbasert oppdrett forutsetter et privat areal, men det er ingen krav til at dette arealet skal være på et eksisterende industriområde eller krav til samlokalisering. Intensjonen var neppe å erstatte miljøproblemer tilknyttet oppdrett (med et for ensidig fokus på lakselus) med nye store og negative miljøpåvirkninger.
I forarbeidene til forskriften skriver man:Vesentlige grunnlagsinvesteringer peker i retning av færre og større enheter framfor mange små, og i samme retning peker krav til infrastruktur samt forhold relatert til eierrettigheter og andre bruks- og verneinteresser i strandsonen.
Med andre ord så man ikke for seg en utbygging som tilsidesetter grunnleggende vern av strandsone og overordnet arealpolitikk. Dersom man samtidig har intensjon om en sirkulær økonomi, der energibruk tas ned og man kan gjenbruke avfallsstoffene titusenvis av oppdrettsfisk skaper, er vi på sporet. Anleggene må legges til sentrale strøk avsatt til industri og med riktig infrastruktur.
Forandrer landskapet
Men nå står flere kyststrekninger ovenfor store trusler fra en næring som sier de skal mangedoble produksjonen i årene fremover – både til lands og til havs. I flere kommuner, som Brønnøy, Lurøy, Meløy, Gildeskål og Bodø, foreligger det konkrete utsprenginger eller planer om det i natur i verdensklasse, flere i konflikt med nasjonale verneinteresser.
Store bassenger til fisk, slambasseng, utfylling i sjø, betydelige rørsystemer og kaianlegg vil totalt forandre landskap og økologisk funksjon av arealene. Disse anleggene er på langt nær utslippsfrie – her er det snakk om enorme utslipp som vil finne sted i gruntvannsområder mellom holmer og skjær. For eksempel vil de totale utslippene fra anlegget som planlegges bygd på idylliske Feøya i Gildeskål, kun garanteres å bli 20 prosent mindre enn fra tradisjonelt oppdrett, ifølge et notat laget av arkitektfirmaet BOARCH i forbindelse med planinitiativet, datert 30. mars 2021. Støy- og lysforurensning kommer i tillegg.
Var det dette vi ville?
Den nye rødlisten for fugler måler risikoen fuglearter har for å dø ut. Listen inneholder nå 40 prosent av alle norske hekkearter, og et høyt antall sjøfugler troner på listen over de verst stilte. Det foreligger mange planer som vil forverre situasjonen ytterligere, mens de beskyttende tiltakene uteblir. Siden fugler er indikator på naturtilstand, må vi nesten konkludere med at økosystemene også mennesker er avhengige av, er kraftig svekket. Var det dette vi ville?
Fylkestinget i Nordland har nå bedt om klare rammebetingelser for denne typen anlegg. Myndighetene må stanse de planlagte anleggene til klare føringer for hva som tillates, er på plass.
.png){kind=logo}
