I et intervju publisert på TU.no den 9. februar begrunner energianalytiker Jarand Rystad hvorfor han har liten tro på kjernekraft i Norge. Noe bygger på kirsebærsplukking av tall og kortsiktige tidshorisonter. Andre begrunnelser lider av manglende systemforståelse. Rystad virker å tro at strøm lar seg lagre og anvende like enkelt som olje, noe som er en ren skivebom.
Hovedargumentet til Rystad er at kjernekraft er dyrt og at solkraft er billig. Å si at vi kun trenger solkraft – istedenfor en miks av solkraft og kjernekraft – blir som om vi innen kollektivtransporten bare skulle kjøpt sparkesykler og sluttet å bygge jernbane. Det gjør vi så klart ikke, nettopp fordi de har to forskjellige roller å spille.
Katastrofeprosjekter
Det stemmer at de tre kjernekraftverkene han nevner – Hinkley Point C, Olkiluoto 3, og Flamanville – har vært dyre å bygge. Men det blir altfor selektivt å velge ut de verst tenkelige katastrofe-prosjektene.
Rystad velger å se bort fra at flertallet av reaktorer i dag bygges på under 8 år. Et godt eksempel er den sør-koreanske leverandøren KEPCO, som har bygget store kjernekraftverk til avtalt tid og til en lav pris de siste årene. De har nylig bygget flere kraftverk for De forente arabiske emirater (Barakah 1-4), et land som fra før ikke har noen erfaring innen kjernekraft.
Kjernekraft-prosjekter i Vesten har siden 1980-tallet vært preget av politiske begrensninger. Det gjelder også for de siste reaktorene som bygges i Vest-Europa. De er spesialdesignet og de første som er bygget etter en 20 års pause. Når det i tillegg har kommet nye krav underveis i byggeprosessen, er det ikke rart at det har oppstått forsinkelser og kostnadsoverskridelser.
For Hinkley Point C utgjør byggekostnadene kun 18 øre per kilowattime. De ellers høye kostnadene skyldes hovedsakelig tidsutsettelser på grunn av endringer i prosjektet, samt enorme finansieringskostnader som utgjorde to tredeler av totalkostnaden.
Finansieringsmodell i endring
Nå i ettertid har flere land begynt å erkjenne at store kjernekraftverk med økonomisk levetid på over 60 år heller må betraktes som kritisk infrastruktur og bør finansieres som tunneler, broer og lignende. Derfor får blant annet det neste kjernekraftverket i UK en ny og rimeligere finansieringsmodell.
Kjernekraft-bransjen har også innsett ulempene ved å bygge skreddersydde gigakraftverk. Bygger man stort, så bygger man som regel få om gangen. Da blir det usikkerhet rundt byggetid, kostnader og finansiering. Serieproduserte, små, modulære reaktorer (SMR) ble lansert for å løse dette problemet.
Med SMR’er vil man redusere finansieringskostnadene ved å bygge mange like modulære kraftverk. Byggekostnadene blir lave ved produksjon i fabrikk og standardisering av byggeklossene.
Må se på hele kraftsystemet
Rystad har et poeng i at det er en del usikkerhet knyttet til kostnadene til SMR’ene som nå står på trappene. Heldigvis tar andre den risikoen for oss. Et eksempel er GE Hitachi, som med sine 3000 ansatte, nå bygger GE’s tiende generasjons lettvannsreaktor for å levere strøm i Canada i 2028 og Polen i 2029.
Det statseide polske oljeselskapet PKN Orlen vil installere hele 79 SMR’er innen 2038. Vi kan trygt anta at litt av usikkerheten er borte hvis Norge bestiller reaktor nummer 80.
Ny amerikansk studie viser hvordan kjernekraft kan gjøre Norges energisystem billigere
Tolker vi Rystad riktig, er sol- og vindkraft mer aktuelt på grunn av lavere kostnader. Det stemmer kun delvis. Oftest brukes såkalt LCOE (gjennomsnittlig strømkostnad) til å sammenligne kostnader mellom ulike energikilder. Men det gir et skjevt bilde når det brukes feil:
LCOE ser kun på det enkelte kraftverket, ikke på kraftsystemet. Her vil økende andel uregulerbar kraft trenge energilagring, balansekraft, og betydelige nettutbygginger.
LCOE diskonterer verdien av fremtidig strøm slik at verdien av å bygge noe som varer i 60 år kontra 30 år ikke er av nevneverdig betydning. Den belønner derfor kortsiktige løsninger.
LCOE sier kun noe om kostnadene per kilowattime. Det sier ingenting om kvaliteten eller nytteverdien av kilowattimen som leveres.
Sol- og vindkraft
Sol- og vindkraft er billigst hvis man kun ser på LCOE uten videre ettertanke. Men dersom man tar høyde for infrastrukturen man lener seg på, blir bildet helt annerledes. Det koster å levere stabil, regulerbar kraft over store avstander, noe som blir vesentlig dyrere med økende andel sol- og vindkraft.
Rystad har delvis rett i at konvensjonelle kjernekraftverk ikke får særlig god økonomi i et kraftsystem med høy andel sol- og vindkraft. En studie fra MIT peker derimot på at moderne kjernekraftverk bidrar til å redusere systemkostnadene, gir økt inntekt for kjernekraftverkene og betydelig reduksjon i såkalt «avkorting» av uregulerbare energikilder. Det betyr at mindre sol- og vindkraft går tapt når det er overflod av strøm.
I Norge bør kjernekraft først og fremst brukes som grunnlast for å frigjøre fleksibilitet i vannkraften. Det vil øke vannkraftens verdi og forsterke dens samspill med sol- og vindkraft.
Spørsmål til ettertanke
Før det påstås at kjernekraft ikke trengs, bør man spørre seg hvor mye uregulerbar kraft vi klarer å håndtere. Hva blir totalkostnadene for å fasilitere det? Vil vi ha et kraftsystem med overdimensjonerte komponenter med lav utnyttelse som er prisgitt været? Eller skal vi ta kontroll over egen kraftforsyning og bygge videre på et velprøvd og velutnyttet kraftsystem?
Både himmel og helvete
