Avtalen om å deponere klimagass fra Londons største energigjenvinningsanlegg i et CO2-deponi i Nordsjøen, som statsminister Jonas Gahr Støre offentliggjorde fredag 13. mai, er et perfekt eksempel på hvilke muligheter som ligger i energigjenvinning for norsk miljøteknologi.
Europa må løsrives fra russisk gass. Utvidet bruk av energigjenvinning av restavfall kan gjøre løsrivelsen lettere å gjennomføre.
Energigjenvinning av restavfall har vært i bruk i Norge de siste 25 årene. Dette har bidratt til at en økende andel av avfallet sorteres og gjenvinnes, slik at mye mindre går til forbrenning og behovet for nye råmaterialer for å produsere nye produkter, reduseres. Energigjenvinning har også eliminert smittefarlig avfall og fjerner brennbare miljøgifter fra kretsløpet. Samtidig produserer energigjenvinning i Norge verdifull fjernvarme og strøm for norske husholdninger og bedrifter.
Uten energigjenvinning ville strømprisene trolig vært enda høyere i Sør Norge.
Denne suksesshistorien kan gjentas i Europa, hvor store mengder avfall med verdifullt energiinnhold deponeres på land og i tillegg skaper store lokale miljøødeleggelser og betydelig utslipp av klimagassene metan og CO2.
Norsk teknologi i førersetet
Norske aktører har i over 20 år forsket på og utviklet ulike teknologier for tilnærmet utslippsfri energigjenvinning. Nye anlegg for energigjenvinning fra avfallsforbrenning tikker av alle boksene for bærekraftig energi; det er forsyningssikkert, forurensningsfritt og ikke minst økonomisk bærekraftig. Potensialet er enormt i Europa, hvor det snakkes om titalls milliarder euro i investeringer i nye anlegg.
På Norges største avfallsanlegg på Klemetsrud utenfor Oslo skal det snart ettermonteres CO2-fangst og -lagring (CCS), slik at til og med klimagassutslipp fra energigjenvinning blir redusert med omtrent 90 prosent. Energigjenvinning med CCS er også et satsingsområde i Storbritannia, Danmark, Sverige, Sveits og Nederland, noe som skaper et stort marked for norsk eksport av teknologi og tjenester fra bedrifter som Aker Carbon Capture, CO2 Capsol, Green Transition Holding, Kanfa, Vow og Northern Lights.
Europas energikrise
I 2020 importerte europeiske land 155 milliarder kubikkmeter gass fra Russland. Etter Russlands invasjon av Ukraina må Europa klare seg med minst mulig import av russisk naturgass, noe som har ført til at det produseres kullkraft for fullt i Europa og Asia. De globale drivhusgassutslippene stiger til nye rekorder. Det er blitt foreslått å utsette klimamålene, energirasjonering planlegges, og strømregningene stiger. Derfor må Europa bygge ut sine egne energiressurser så fort som mulig.
Det finnes flere muligheter til å erstatte opp til to tredjedeler av gassen som Europa har importert fra Russland. Mange av løsningene er kjente, for eksempel akselerert utbygging av fornybarenergi og energiøkonomisering, slik som beskrevet av Bellona Europa, EMBER RAP og E3G. Den siste tredjedelen, omtrent 500 TWh, må trolig erstattes med økt import av LNG fra resten av verden, eller av andre energikilder som ennå ikke har vært i fokus, for eksempel økt bruk av energigjenvinning av restavfall.
Flere land i EU har bygget moderne energigjenvinningsanlegg for å håndtere restavfall og generere verdifull energi. I 2021 ble omtrent 100 millioner tonn restavfall i Europa konvertert til 280 TWh i form av både strøm og varme.
.jpg)
Pyrolyse blir snart energigjenvinningens bestevenn
Virkemiddelapparat må på plass
I en del år framover vil de fleste CO2-fangstprosjektene i Norge trenge økonomiske bidrag fra et målrettet virkemiddelapparat. Langskip-satsingen ga de tre første prosjektene i Norge et reelt løft. Men etter dette har industrien ingen forutsigbare, tilstrekkelige finansieringsordninger de kan søke i Norge. Dette må regjeringen få på plass dersom det nasjonale klimamålet for 2030 skal nås.
Det er mye inspirasjon å hente i andre land. Sverige skal holde sin første ‘omvendte auksjon’ for bio-CCS prosjekter senere i år. Nederland har støttet fullskala CCS i sitt SDE++ program.
Det kan bli et en del av et nytt norsk industrieventyr, med både vitenskapelige fagmiljøer og et norsk økosystem av kommersielle aktører som kan levere løsninger. Men først må statsrådene Espen Barth Eide, Terje Aasland og Jan Christian Vestre gi avfallsbransjen et virkemiddelapparat som treffer.
Inngår intensjonsavtale om karbonfangst på avfall i Stavanger
