Astronomiske observasjoner i rommet byr på fordeler. Man unngår virkningen av turbulens og urenheter i atmosfæren.
I tillegg står hele det elektromagnetiske spekteret til disposisjon, for luftlaget rundt Jorden filtrerer ut innkommende gammastråler og røntgenstråler pluss mesteparten av de ultrafiolette og infrarøde strålene.
Fordelene var kjent alt før romalderen – tanken om et observatorium i bane ble i hvert fall lansert av Hermann Oberth, en ungarskfødt tysk rompionér, i boken «Die Rakete zu den Planetenräumen» fra 1923.
I USA ble den i 1946 tatt opp av fysikeren og astronomen Lyman Spitzer, som i 1960-årene også var drivkraften bak mye av det grunnleggende arbeidet utført av National Academy of Sciences og Nasa.
Mesterstykke
Hubble-romteleskopet ble betraktet som et slags mesterstykke basert på den beste vitenskapelige innsikt og avansert teknologi fra 1970- og 1980-årene.
De fem instrumentene om bord kunne skiftes ut og observere i bølgelengdeområder fra ultrafiolett til synlig lys og nær infrarødt.
Teleskopets innretting og stabilisering ved hjelp av seks gyroskoper eller reaksjonshjul var så nøyaktig at det tilsvarte å holde en laserstråle rettet mot en liten mynt 320 kilometer unna
24 timer i ett strekk. Og takket være et meget nøyaktig slipt, 2,4 meters primærspeil, skulle synsevnen være så god at den, på et menneskelig øye, ville ha gitt mulighet for å lese en avisoverskrift 320 kilometer borte.
Les også: Fem ganger kan de tenne motoren. I dag brenner de av det siste for å hindre den i å kræsje
Oppskytningen med romfergen Discovery
24. april 1990 og utplasseringen i en 569 kilometers bane dagen etter var betydelig forsinket, noe på grunn av utviklings- og programvareproblemer, mest som følge av Challenger-ulykken.
Prisen var dessuten i overkant av 2,5 milliarder dollar, vesentlig mer enn opprinnelig antatte 400 millioner dollar. Men forventningene var himmelhøye.
Og nettopp derfor var skuffelsen stor da oversendte bilder noen uker senere viste at noe var alvorlig galt med det optiske systemet om bord.
De første bildene var riktignok bedre enn hva bakketeleskoper kunne levere, men skarpheten var vesentlig dårligere enn ventet.
Nasa og miljøet måtte tåle både sterk kritikk og spydigheter – sammenligninger ble trukket med Titanic, Hindenburg og Ford-fabrikkenes mislykkede Edsel.
Undersøkelser viste at primærspeilet var feilslipt – ytterkanten lå 2,3 mikrometer for lavt fordi et kontrollinstrument, tross alle forholdsregler, var satt sammen på en gal måte.
Les også: Nasa skal hente en stein på en asteroide og plassere den i bane rundt månen
Redningen
For å redde teleskopet måtte det i all hast skaffes «briller» – Costar (Corrective Optics Space Telescope Axial Replacement) ble bygget opp rundt ti små, uhyre nøyaktig slipte speil som kunne føres inn i lysstrålen fra det feilslipte primærspeilet.
Dermed var det mulig å sende korrigert lys videre til instrumentene.
Costar, til en pris av ca. 50 millioner dollar, ble skutt opp med romfergen Endeavour i desember 1993 på det første av fem service- og reparasjonsoppdrag.
Endeavour hadde dessuten med seg seks nye gyroskoper for innretting/stabilisering og to nye solcellepaneler. De opprinnelige europeiske panelene måtte skiftes ut fordi vibrasjoner oppsto da teleskopet gikk ut eller inn av jordskyggen.
På fire senere service- og reparasjonsferder ble flere instrumenter og deler skiftet ut og systemer reparert. Etter den siste, i mai 2009, var teleskopet i bedre stand enn det noen gang hadde vært.
Hubble-romteleskopet har hatt – og har fortsatt – en enorm betydning. Ikke bare for astronomene (over 9000 vitenskapelige artikler publisert), men også for menigmanns oppfatning og forståelse av det nære og fjerne univers.
Håpet er at det skal kunne brukes frem til 2020. Men det ser ikke lenger lyst ut for muligheten av å kunne bringe historiens kanskje mest vellykkete vitenskapelige instrument ned til allmenn beskuelse i et museum.
Les også: For fem måneder siden endte det katastrofalt. Nå bygger selskapet et gigantfly
Hubble-teleskopets historie
|
