FNs miljøprogram Unep advarer mot virkningene av global oppvarming på permafrost. Unep anbefaler kontinuerlig overvåking av permafrostområder og av de betydelige skader som smelting kan påføre infrastruktur, økologi, urbefolkning og økende drivhuseffekt.
Polarområdene er viktige i klimadebatten. Velkjent er problematikken om stigende havnivå hvis isbreene på Grønland og i Antarktis smelter. Dyphavsdannelsen i Nordatlanteren kan innvirke på havstrømmer og påvirke klimaet dramatisk. I følge FNs klimapanel vil jordas gjennomsnittstemperatur øke med mellom 1,4 og 5,8 grader i dette århundret, og temperaturen i Arktis vil sannsynligvis øke mest.
Store følger
Et typisk trekk ved arktiske strøk er permafrost; steder der grunnen er frosset året rundt. De øverste centimeterne ned til én meter tiner om sommeren. Dette kalles det ”aktive laget”. Permafrost kan være fra noen meter til én kilometer dypt. Smelting av permafrost kan få store følger for det globale klimaet og for de som lever i permafrost-områder.
Permafrostområder vil reduseres
Dagens utbredelse av permafrost på den nordlige halvkule er vist på kartet. Permafrosten i det nordlige Sibir og Nordamerika er dyp og er kontinuerlig. Lenger sør er permafrosten diskontinuerlig og finnes særlig i fjellstrøk så langt sør som til Sierra Nevada i Spania. I Sør-Norge har grensen for permafrost i høyfjellet steget med om lag 100 meter de siste 2-300 årene. En tilsvarende reduksjon i permafrost er observert i Alaska og i Alpene. Modeller utviklet av forskere i klimapanelet viser en sannsynlig reduksjon på opptil 16 prosent de neste 50 år, særlig i områder med diskontinuerlig permafrost..
Truer folk og bygg
Grunnen i permafrostområder er normalt velegnet som byggeunderlag, men forskere ved universitetet i Alaska har funnet at en temperaturreduksjon i permafrosten fra –4 til –1 grad C reduserer bæreevnen med 70 prosent. I enkelte målestasjoner (Fairbanks, Alaska) har en slik endring allerede funnet sted siden 1955, og i Norilsk og Yakutsk i Russland er over 500 høyblokker allerede betydelig skadet/ødelagt. Lignende skader meldes på veier og rørledninger. Skader på infrastruktur forventes å øke betydelig i takt med global oppvarming. Erosjon og frekvensen av jordskred forventes å øke når permafrosten minker og det aktive laget blir dypere.
Klimaendringer kan endre vegetasjonen på tundraen. Bare i arktisk Russland finnes 200.000 urfolk som delvis lever som nomader og ernærer seg av reindrift. Endring av beitekvalitet, erosjon og landskapsendringer med redusert framkommelighet vil trolig gi en negativ innvirkning på urbefolkningens tradisjonelle livsstil og true deres eksistensgrunnlag.
Frigjør klimagasser
I tusener av år har tundraen fungert som et karbonlager, fordi død vegetasjon ikke råtner, men lagres i jorden. Tining av permafrost gir mikroorganismer mulighet til å starte nedbrytningen av det biologiske materialet, og frigjør dermed metan og karbondioksid. I Alaska er det dokumentert at tundraen har skiftet fra å være et karbonlager til å bli en karbonkilde til atmosfæren. Karbonet frigjøres i stor grad som metan fordi forråtnelsen foregår i fuktig jord med liten eller ingen oksygentilførsel.
Vann som samler seg på permafrosten, vil ofte føre til at grunnen under begynner å smelte, og det dannes kanaler og fordypninger i terrenget. Kombinert med erosjon vil dette føre til akselererende smelting. Disse prosessene bidrar til en selvforsterkende tilbakeføringsmekanisme med utslipp av karbondioksid og metan som bidrar til drivhuseffekten
