.png)
Nylig kom dommen i saken Verdens naturfond (WWF) hadde anlagt mot staten, og hvor gyldigheten til vedtaket om åpning for mineralvirksomhet på norsk sokkel ble bestridt.
Oslo tingrett slo fast at vedtaket, gjort av Kongen i statsråd i april 2024, var gyldig. Beslutningen om åpningen var basert på at to ulike Storting hadde diskutert og godkjent a) Lov om mineralvirksomhet på norsk sokkel (som trådte i kraft i 2019) og b) Stortingsmeldingen om mineralvirksomhet på norsk sokkel (Meld. St. 25, 2022 – 2023) som ble behandlet i januar 2024.
Handler om kartlegging
Storting og rettssystem er viktige grunnpilarer i et demokrati. I Norge er vi med rette stolte av vårt demokrati. Vi kommer fra et land, et system, hvor det stort sett er ordnede former, og hvor vi har frihet til å mene, diskutere og uttrykke oss.
Diskusjonene om havbunnsmineraler har tidvis bølget høyt og har i seg de fleste temaer og avveininger som mange ressurser – spesielt naturressurser – berører: blant annet klima- og miljøpåvirkning, verdier, risiko, teknologi, strategi med mer.
Debatten om havbunnsmineralaktivitet handler blant annet om hvor mye som er kartlagt, hva som er kartlagt, og når det er kartlagt tilstrekkelig til å vurdere en mulig videre aktivitet på havbunnen. Også rettssaken handlet om dette – vet vi nok?
Norge har valgt å ta en stegvis tilnærming til mineralaktivitet på havbunnen. Det innebærer ikke å slippe til gravemaskiner eller «rive opp havbunnen», men å kartlegge mer, samle inn ytterlige data, gjøre flere analyser, alt for å få vite mer – slik det er beskrevet i stortingsvedtaket om åpning.
Ressursspagat
Anskaffelse og bruk av ressurser medfører at vi må gjøre valg, noen mer ubehagelige enn andre.
Olje- og gassaktivitet, vindkraft (spesielt på land), utbygging av vassdrag, overføringslinjer/monstermaster og gruver med tilhørende deponi – alt har avveininger som må gjøres.
Norge er et ressursrikt land, og vi har mye natur og miljø. Forholdet mellom miljø og ressursutvikling oppfattes ofte å havne på kant med hverandre. I mange tilfeller fremstilles vektlegging av miljø på den ene siden og ressursbruk eller uttak på den andre siden som storsamfunnets evige spagat.
Det er mye vi fortsatt ikke vet, også om havbunnsmineralaktivitet. Men vi vet at vi i Norge, Europa og det vi kaller «den vestlige verden» har et problem når det gjelder forsyningssikkerhet av mineraler.
Europa må importere
Europa er i dag avhengig av å importere de fleste mineraler og metaller vi bruker, og som vi vil bruke mer av fremover for å bygge ut fornybar energi, utvikle kommunikasjonssystemer og styrke forsvaret.
Denne mangelen på egne ressurser er blant det som ligger bak EUs «Critical Raw Material Act» (presentert i 2023, i kraft fra 2024) og er omtalt i Norges mineralstrategi presentert av regjeringen i juni 2023.
Høsten 2024 kom «Draghi-rapporten» om Europas konkurransesituasjon. Den var heller ikke lystig lesning om Europas energi- og ressurssikkerhet – spesielt for mineraler. Risikoen ved å stå for lenge i en spagat er, foruten ubehaget, at det blir lite fremgang – noe Europa og Vesten nå begynner å erkjenne.
Vi oppnådde eventyrlige resultater under mottoet «Lat og smart»
En ny type kolonisering?
Det er mye vi ikke vet. Det vi likevel kan få vite – om vi vil – er hvordan utvinningen av en del mineraler gjøres i dag.
I flere land medfører mineralutvinning stedvis store utfordringer, blant annet med dårlige sosiale forhold, korrupsjon og vold og et omfattende miljøavtrykk. Både FN og Det Internasjonale energibyrået (IEA) har presentert egne rapporter om de mange utfordringene med gruvedrift.
FNs generalsekretær har hatt et eget utvalg som høsten 2024 presenterte sine anbefalinger («The Guiding Principles on Critical Energy Transition Minerals»), og det er flere institusjoner som forsøker å overvåke og rapportere om kritikkverdige forhold ved gruvedrift – andre steder i verden. For det meste av verdens gruvedrift er ute av syn og sinn for oss som forbruker mineralene i våre overføringslinjer, i mobiltelefoner, elektriske biler, vindturbiner, solceller og mer til.
Europa – egentlig hele den rike, vestlige verden – bruker mineraler fra andre steder, også en hel del fra Afrika. Dette har blant annet ført til at mine afrikanske kollegaer i FNs ekspertgruppe for ressurser (EGRM) tidvis kritiserer Vestens bruk og holdning om ressursuttak og -bruk. Vi, med vårt rike, nordlige ståsted, beskyldes for en ny type kolonisering – en kolonisering av og med naturressurser.
Vi ser det samme spillet om naturressurser utspinne seg i disse dager om Grønland. Nylig var det en høring i det amerikanske Senatet om eierskap over den store øya vest for oss.
Som den republikanske senatoren Ted Cruz skrev i innkallingen til høringen: «øyas naturressurser vil kunne styrke de amerikanske forsyningskjeder og industrier». Med et mer dystert bakteppe: I et av utspillene om mulig fredsavtale for Ukraina er også landets mineralressurser trukket inn som en faktor.
Ute av syne og ute av sinn
Bruk av ressurser for vår trygghet og sikkerhet, i en verden med energisystemer i endring, sammenfallende med geopolitisk uro, kan i større grad tvinge oss til å ta valg – kanskje ubehagelige valg, og kanskje raskere enn vi kan ønske.
I Norge er vi glade i naturen. Og i våre ressurser. Her i landet – og i mange andre land – er vi ikke alltid samkjørt og enige om hvordan vi skal bruke eller utnytte ressursene, spesielt ikke slike som er relatert til energi: olje og gass, vindkraft eller vannkraft, eller kjernekraft for den slags skyld.
Men om vi er uenige i anskaffelsen, er vi fortsatt storforbrukere av ressurser. Og kommer ikke ressursene herfra, ja, så kommer de fra et annet sted – kanskje fra Afrika, kanskje fra Kina, noe muligens via artikler fra Temu. For vi vil ha vårt levesett, vi vil ha vår trygghet, og vi vil beholde vår kultur.
Det er ingen som vet sikkert om havbunnsmineraler kan avhjelpe det strategiske mineraldilemmaet Vesten er havnet i, men Stortinget har åpnet for at vi kan lære mer – og slik komme nærmere et mulig svar.
De fleste av oss er fortsatt glade for demokratiet vårt og for å kunne si at vi kommer fra Norge. Men er vi tilsvarende glade for at våre naturressurser kommer herfra?
EU-politikere ber Norge stanse leting etter havbunnsmineraler: – Egoistisk og uansvarlig
