Boeing 747-400-flyet med kallenavnet «Cosmic Girl» har fraktet passasjerer for Virgin Atlantic siden 2001.
Nå er hun i ferd med å bygges om og gjøres klar for romfartsoppdrag for søsterselskapet Virgin Galactic.
Neste oppdrag blir å fungere som en flygende oppskytingsplattform.
- Musk og Bezos uenige om hvor historisk det var: Her lander raketten igjen etter en svipptur til verdensrommet
To program
Virgin Galactic har to forskjellige programmer de jobber med. Det ene er romturisme, det andre er å etablere et fleksibelt og kostnadseffektivt system for oppskyting av satellitter.
Kort fortalt lover selskapet å kunne ta på seg å frakte minisatellitter opp til 200 kg til en solsynkron bane for under ti millioner dollar.
Eventuelt dobbelt så mye nyttelast, 400 kg, til lav jordbane.
Jumbojeten, som blant annet har modifiserte vinger, skal frakte bæreraketten Launcher One opp til 35 000 fot. Der slippes den og to rakettmotorer skal føre nyttelasten videre.
Launcher Ones første trinn består av motoren Newton Three med 327 kN skyvekraft som vil brenne rundt tre minutter til separasjon. Da overtar Newton Four med 22 kN skyvkraft de siste seks minuttene.
Motorene brenner RP-1-parafin og flytende oksygen.
- Det største flyet, målt i vingespenn, som har fløyet: For fem måneder siden endte det katastrofalt. Nå bygger selskapet et gigantfly
Har nå to bærefly
Opprinnelig var planen å benytte bæreflyet White Knight Two til satellittoppskyting.
Men for å klare å øke nyttelastkapasiteten og dekke etterspørselen, måtte Launcher One få sitt eget dedikerte bærefly, opplyser Virgin-gründer Richard Branson i en pressemelding.
White Knight Two er bæreflyet som Virgin Galactics datterselskap The Spaceship Company bruker til Space Ship Two og som på sikt skal frakte betalende passasjerer til suborbitale baner.
Ifølge Virgin Galactic har nå 700 personer fra 50 land har bestilt tur.
Når det gjelder satellittvirksomheten, har selskapet tidligere i år vunnet kontrakter med One Web og Nasa.
Det er flere fordeler med å frakte bærerakettene opp til høyere luftlag før oppskyting.
Et slikt konsept er uavhengig av oppskytingsplattformer, der det gjerne er stor pågang og andre begrensninger, eksempelvis vær.
Bæreflyet er naturligvis gjenbrukbart etter kort tid og ikke minst kan det fly fra nær sagt hvor som helst.
Flere om beinet
Virgin Galactic har planer om å gjennomføre den første satellittoppskytingen fra lufta i 2016 eller 2017.
Også Stratolaunch Systems, med Microsoft-gründeren Paul Allen i spissen, jobber med et lignende konsept.
De er nå i ferd med å klargjøre sitt enorme bærefly Scaled Composites Model 351 Roc for jomfruferden.
Roc får en maksimal avgangsvekt på 590 tonn, skal kunne bære 225 tonn og bidra til å frakte seks tonn nyttelast til lav jordbane. 
Vingespennet er på hele 117 meter.
Orbital ATK, som leverer raketteknologien til Stratolauncher, har holdt på med luft-til-bane-konseptet lenge. Allerede i 1990 fløy Pegasus-raketten for første gang etter å ha blitt sluppet fra et Lockheed L1011.
Drivstoffproblemer
Men det er ikke bare store fly som White Knight Two, Roc, Boeing 747 og Lockheed L1011 som har vært aktuelle satellittoppskytingsplattformer:
Orbital ATK har sammen med Darpa, det amerikanske forsvarsdepartementets avdeling for teknologiutvikling, og Boeing siden 2011 jobbet med et prosjekt som heter Airborne Launch Assist Space Access (Alasa).
Det dreier seg om å sette mikrosatellitter under 45 kg i lav jordbane ved hjelp av F-15E Strike Eagle kampfly.
Tidligere i desember varslet imidlertid Darpa at de foreløpig skrinlegger planene om å gjennomføre flere oppskytinger i løpet av 2016.
Årsaken skal ifølge Space.com være problemer med NA-7-drivstoffet som har eksplodert i to bakketester tidligere i år og som ikke gjør det forsvarlig å benytte til bemannet flyging ennå.
