En ny studie publisert i Nature Communications beskriver hvordan mikroplast fra veitrafikk kan fly til havs – og til avsidesliggende regioner som Arktis. Det er kjent at store mengder av mikroplasten i havet er fraktet med elver.
– I denne studien har vi funnet at en tilsvarende mengde mikroplastpartikler havner i havet som et resultat av atmosfærisk transport, sier seniorforsker Nikolaos Evangeliou Nilu, Norsk institutt for luftforskning.
Mer og mer plast
Den globale produksjonen av nye plastprodukter fortsetter å øke, men en stadig mindre andel av plasten blir samlet inn og gjenvunnet. De økologiske og miljømessige konsekvensene av økende plastforurensning er foreløpig dårlig kartlagt. Vi vet også for lite om hvordan mikroplastpartikler kommer seg fra opprinnelsesstedet og til allverdens kriker og kroker, skriver Nilu i en pressemelding.
Forskerne fra NILU har jobbet sammen med The International Institute for Applied Systems Analysis, IIASA, og Universitetet i Wien i prosjektet. Det kombinerer en global kvantifisering av mikroplast fra veitrafikk med simuleringer av transport gjennom atmosfæren, for å bestemme spredningen av denne forurensningen. Mikroplasten fra veitrafikk består av partikler fra både dekk- og bremseslitasje. Størstedelen av mikroplast fra veitrafikk kommer fra tettbygde regioner som det østlige USA, Nord-Europa og de sterkt urbaniserte områdene i Sørøst-Asia.
Gir økt smelting
På grunn av vekten blir større partikler avsatt nær produksjonskilden. Mindre mikroplastbiter på 2,5 mikrometer eller mindre ble transportert mye lenger. Forskerne anslår at 140 000 tonn mikroplast fra veitrafikk havner i verdenshavene hvert år. Samtidig havner rundt 48 000 tonn mikroplast årlig på avsidesliggende snø- og isdekkede overflater.
– Dette bekymrer oss, sier Evangeliou.
– Mikroplastpartikler som fraktes med vinden til snø- og isdekkede områder som Grønland og Arktis kan gjøre overflaten mørkere. Det reduserer overflatens albedo, som igjen kan fremskynde smelting.
Albedo er et mål på hvor mye av lyset som treffer en overflate som blir reflektert i stedet for absorbert. Is og snø reflekterer mesteparten av sollyset som faller på det, og hjelper dermed til med å regulere jordas temperatur. Mørke overflater eller materialer, for eksempel mikroplast, senker denne refleksjonsevnen slik at isen holder på mer varme. En lavere albedo vil igjen føre til økt is- og snøsmelting, og dermed til enda lavere refleksjonsevne – en ond sirkel.
