Verken grafisk grensesnitt eller mus var noe nytt. Det nye var innpakningen og prisen. Det var forskningsinstituttet Xerox Parc som trakk innovasjonene opp av hatten, men de klarte ikke å få fart på sine egne innovasjoner.
Jobs på leting
Men det gjorde Applesjefen Steve Jobs, som hadde vært på besøk og sett lyset. Og Apple var ikke noe småfirma den gangen heller. De hadde lansert den første virkelig populære personlige datamaskinen Apple II fire år før IBM kontret med PC-en.
I 1983 hadde de lansert Lisa, en altfor dyr datamaskin med grafisk grensesnitt og mus. Den skapte ikke mye entusiasme, men det gjorde Mac-en. Den ble legendarisk, ikke minst gjennom TV-reklamen som fortalte hvorfor 1984 ikke kom til å bli som 1984, med tydelig henvisning til Georg Orwells bok. Her var det IBM som representerte undertrykkerne.
Selv om Mac-en hadde hentet hovedideene fra Xerox, tilførte Apple masse nye ideer som vi i dag tar for en selvfølge. Her var det nedtrekkmenyer, filikoner og trekk og slipp med musa.
Dessuten kom Mac-en med MacWrite og MacPaint som gjorde at brukerne kunne skrive og tegne og få det hele ut på en nåleskriver.
Målet med Mac-en var å lage en billig datamaskin for alle, men da den kom på markedet var den ikke spesielt rimelig. I Norge kostet original-Mac-en med sin nitommers sorthvite skjerm over 30 000 kroner og da hadde den bare 128 KB minne.
En åttendedels megabyte! Det er nesten utrolig at det gikk an å kjøre programmer og drive et grafisk grensesnitt med så lite, og det sier litt om hva slags programmere som jobbet på Mac-prosjektet.
Mac-en hadde ikke harddisk, som begynte å dukke opp på PC-siden den gangen. I stedet klarte den seg med en diskettstasjon. Og diskettene var ensidige og kunne lagre 400 KB. Det var den plassen som måtte deles av både operativsystemet, programmene og dokumentene!
En ekstra diskettstasjon kostet over 7000 kroner.
Feit
At den første Mac-en var for spinkelt utstyrt ble ganske fort klart, og senere samme år kom ”Fat Mac” med en halv megabyte i RAM! (Undertegnedes første Mac).
I kjølvannet av Macintosh skjedde det også en liten revolusjon innen grafisk bransje. Tilgangen på en billig datamaskin med grafisk grensesnitt skapte grunnlaget for det som ble kalt desktop publishing. Macintosh i kombinasjon med programmet Pagemaker og grafikkspråket Postscript gjorde det mulig å komponere trykksaker direkte på skjermen uten å gå omveien om kompliserte koder.
Sammen med LaserWriter, som Apple introduserte i 1995 og som var verdens første Postscript-laserskriver fikk Mac-en et solid innpass i bransjen, som ble en viktig bastion i de periodene da salget stagnerte. Samme året dukket også Word og Excel opp på Mac og fyrte opp under suksessen og ga penger i kassa til Microsoft.
Ut med Jobs
Apple var giret for vekst og Steve Jobs klarte å overtale Pepsisjefen John Sculley til å bli sjef for selskapet. Det var neppe så lurt, for det tok ikke lang tid før den nye ledelsen presset ut Jobs.
Utkastelsen av Jobs stoppet på ingen måte Macintosh. Det var mye innovative folk i selskapet og salget gikk mot nye høyder ut på 90-tallet. Den første Mac-en kom i nye utgaver og en videreutvikling i 1987, SE-modellen, fikk endelig harddisk.
Samtidig fikk den vifte, noe Steve Jobs absolutt ikke ville ha. Han hatet støy, og SE-modellen formelig hylte når den ble skrudd på. Her skulle jo elektronikken holdes kald en varm dag i Saudi-Arabia, og ingen hadde tenkt på å sette inn en termostat.
Løsningen her på berget var å lodde inn en 75 ohms motstand i viftekretsen. Samtidig kom også som var en utbyggbar bordmodell med separat skjerm, og endelig dukket fargene opp. Mens SE hadde den samme 8 MHz Motorola 68000-prosessoren som den første Mac-en kom med tre år tidligere, fikk Macintosh II en mye raskere 16 MHz Motorola 68020-prosessor som kunne konkurrere med PC-verdenen.
Bærbar fiasko og megasuksess
Etter hvert ble det litt mer fart på prosessorene, og en rekke nye modeller ble introdusert. I 1989 kom endelig Apple med en bærbar Mac, men den var ikke mye imponerende. Den veide over 7 kilo, hadde blybatteri og en sort-hvit LCD-skjerm uten baklys.
Men Apple lærte av feilene, og to år etterpå lanserte de tre bærbare under navnet PowerBook. Ikke bare ble de en fenomenal suksess, men de satte selve standarden for hvordan en bærbar datamaskin skal bygges.
De hadde tastaturet flyttet inn mot skjermen og styrekula (dette var før styreflaten) i midten foran. Dette var ergonomi som hadde vasket seg.
Ny prosessor
Ut på 90-tallet ble det klart at luften begynte å gå ut av Motorola som prosessorleverandør. Apple brukte raske versjoner av 68040 og Motorola lovet neste generasjon 68060 som skulle holde følge med Intelverdenen, som fikk Pentium.
Så i 1994 kom de første Mac-ene med PowerPC, som var en RISC-prosessor. RISC var på moten og skulle ta ytelsen til nye høyder. Men å bytte prosessor er ikke noen enkel oppgave. Apple klarte det mesterstykket å bygge emulering inn i operativsystemet slik at gamle applikasjoner fungerte, selv om det gikk ut over ytelsen.
Men overmakten begynte å bli stor. Inteltoget gikk fort, godt hjulpet av det enorme PC-salget. Microsoft fikk endelig dreis på Windows, på tross av at Apples jurister prøvde å stoppe dem med alle slags påfunn, som om de hadde patent på det grafiske grensesnittet.
Apple hadde utviklet operativsystemet kraftig over årene, men forsøket på å videreutvikle det til et moderne operativsystem (Prosjektnavn Copland) med skikkelig multitasking, beskyttede minneområder og annen funksjonalitet, gikk i vasken.
I stedet kjøpte Apple Steve Jobs selskap Next, som hadde utviklet et UNIX-basert operativsystem.
Inn med Jobs
På MacWorld i 1997 i San Fransisco kjedet den daværende Applesjefen Gil Amelio vettet av tre tusen fanatiske Macbrukere (også undertegnede). Han messet i to timer om nye marginalt forbedrede modeller og forklarte at underskuddet på 700 millioner dollar egentlig ikke betydde så mye.
Helt til slutt snakket han om Next og sa: "And by the way. I have hired a consultant." Og så kom konsulenten inn. Det var Steve Jobs. Hylet i salen var neppe høyere første gangen Beatles gikk av flyet i USA.
Det gikk ikke lang tid før Amelio var ute og konsulenten var sjef. I starten med tittelen interim CIO; iCIO, men i-en varte ikke så lenge. Den dukket i stedet opp i iMac, iTunes, iPod og iPhone.
Født på ny
Mac-ens gjenfødelse kom i form av Jobs satsing på design. Den første iMac-en, som kom året etter, ble et designikon og slik har det fortsatt. Den flate PowerBook G4, som kom i 2001, er stamfaren til dagens suksessmodeller, og samme år kom endelig OS X.
Endelig hadde Apple et konkurransedyktig og ikke minst smellvakkert operativsystem. Og Apple klarte overgangen med glans. 2001 er også året for iPod. Det var tre år etter at de første mp3-spillerne dukket opp, men sammen med iTunes var dette det alle ville ha. Musikksuksessen har gitt nytt liv til Macintosh.
I 2006 tok Apple spranget over til ”fienden” og ga Mac-en Intelprosessor. Nok en gang viste selskapt at de kan bytte prosessorplattform uten at brukerne merker særlig til det. Nå kan selskapet surfe på den enorme utviklingen som skjer på prosessorområdet og heller konsentrere seg om andre ting. Og det gjør de også.
Utviklingen har neppe vært like lys noen gang for Macintosh som på 25-årsdagen. Vi gratulerer!
