Hele 25 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser kan ligge i arktiske strøk. Her hjemme har oljeselskaper i lang tid lett i Barentshavet. Funn som Gohta (Lundin) og Johan Castberg (Statoil) har gjort at mange for alvor har fått øynene opp for området.
Olje- og energiminister Tord Lien ser ut til å slå på stortromma før den 23. konsesjonsrunden, en runde som vil gi selskapene svar på hvilke områder de får lov til å lete i. Lien har foreslått mange blokker som ifølge Norsk Polarinstitutts beregninger helt tydelig innbefattes av iskanten (se kart).
De nominerte blokkene blir nå vurdert i en høringsrunde, og en av instansene som får uttale seg er nettopp Polarinstituttet.
Ved å sammenstille meteorologiske data fra de siste 30 årene har forskerne kommet frem til en oversikt som viser i hvilke områder iskanten beveger seg i løpet av året.
Kartet under viser den maksimale utbredelsen gjennom ett år. I hele åtte måneder er iskanten i eller i nærheten av mange av blokkene som har blitt foreslått utlyst i den kommende konsesjonsrunden.
Det kan med andre ord bli problematisk dersom oljeselskapene skulle gjøre store funn i disse områdene. Men hvorfor er det viktig å holde seg unna den?
Les også: Denne monsterkatamaranen skal løfte Yme på åtte sekunder
– Ingen hvit kant
Seniorrådgiver Dag Vongraven i Norsk Polarinstitutt har koordinert arbeidet med beskrivelsen og kartleggingen av iskanten det siste året. Han forklarer at uttrykket i seg selv kan skape forvirring der ute.
– Det er ikke slik at iskanten alltid er en hvit kant, slik det er lett å se for seg. Vi snakker om et område der man finner ulike konsentrasjoner av is fra åpent hav til heldekkende isdekke, sier han.
Området Vongraven snakker om kalles iskantsonen og markerer overgangen mellom åpent hav og havis. Polarinstituttet opplyser at den består av alt fra små og store isflak som driver i et stort område, til en mer kompakt kant som består av mindre isflak som er trykket sammen til solid pakkis. Hele dette området beveger seg, både på grunn av vindretning og havstrømmer, men også på grunn av årstidene.
Les også: Nå skal bensinmotoren bli mye bedre
Svært sårbart
Det unike med området er dyrelivet. Issmelting, vind og sollys gjør nemlig at det skjer en omrøring av det øvre vannlaget, noe som fører til en kort og intens produksjon av planteplankton. Resultatet er at dyreplankton, fisk, sjøpattedyr, sjøfugl og isbjørner samler seg til en skikkelig næringsfest.
Polarinstituttet bemerker også at iskantsonen er viktig for mange trekkende arter som krykkje og teist, og avgjørende for det totale årlige energibudsjettet til mange arktiske arter som ismåke, ringsel, isbjørn, narhval, hvithval og grønlandshval.
I tillegg er områdene med havis viktige for enkelte selarter som reproduserer seg der, eksempelvis grønlandssel og klappmyss. På sensommeren befinner dessuten 80–90 prosent av den globale ismåkebestanden seg i iskantsonen i Barentshavet.
Det kryr altså av liv i dette området. Det er også verdt å merke seg at de forskjellige artene samler seg i svært små arealer i iskantsonen, noe som gjør dem svært sårbare for menneskelig påvirkning.
.png){kind=logo}
Med andre ord tas ikke akkurat oljeindustrien imot med åpne armer her. Sjefingeniør Ann Mari Vik Green i petroleumsseksjonen i Miljødirektoratet sier nettopp miljøhensynet er noe som veier tungt for dem når man skal avgjøre om oljevirksomhet skal tillates i iskantsonen eller ei.
– Det tryggeste for miljøet hadde vært om virksomheten holdt seg langt unna iskanten eller issonen. Miljødirektoratet må uansett vurdere om hver enkelt leteboring som planlegges er miljømessig forsvarlig. Vi vil at aktiviteten skal kunne foregå på en god måte. Derfor må vi ha en god nok definisjon av iskanten og et rammeverk man kan planlegge godt ut ifra, sier Green.
Les også: – Tjukkaser må behandles som funksjonshemmede
– Tøyer strikken
Sikkehetskonsernet DNV GL har gjort en analyse av de tilgjengelige oljevernteknologiene som kan brukes i arktiske strøk. Operasjonsdirektør Remi Eriksen i DNV GL sier iskanten tøyer strikken for dagens teknologi.
– I noen områder av Arktis, der det ikke er sjøis, har vi den teknologien vi trenger for å kunne drive forsvarlig. Der vi har sjøis er det ikke gode nok muligheter for oljevern. Så når vi nærmer oss iskanten, begynner vi å tøye strikken for det vi har teknologi til å håndtere, sier Eriksen til Teknisk Ukeblad.
Han påpeker at det er vanskelig å gi generell informasjon om Arktis, fordi forholdene varierer etter hvor man befinner seg. Enkelte områder kan sammenlignes med dem vi kjenner i Nordsjøen, mens andre er dekket med is flere måneder av året.
– Oljevernberedskap for felt hvor det er sjøis store deler av året er et svakt område. Vi har ikke norsk forskning eller norske tester på dette. Blanding av olje inn i sjøis er et problem vi ikke har klart å løse ennå, forklarer Eriksen.
Les også: Her skal det tas ut 42.000 liter olje i minuttet
Små steg
Letedirektør for norsk sokkel i Statoil, Irene Rummelhoff, erkjenner overfor Teknisk Ukeblad at industrien ikke har gode nok oljevernsystemer for områder med sjøis i dag.
– Dette er noe både Statoil og mange andre selskaper er opptatt av og jobber med. Vi har ingen ambisjoner om å gå fortere fram enn det som er forsvarlig. Tradisjonelt har vi hatt en stegvis tilnærming til slike utfordringer. Når det er sagt vil en eventuell utbygging i Hoop-området være minst ti år fram i tid. Jeg vil tro teknologien er kommet lenger da, sier Rummelhoff.
Eriksen i DNV GL tror på det samme, og påpeker at man må skynde seg sakte.
– Vi tar ikke de vanskeligste områdene først. Vi går ett skritt videre, og bygger på den erfaringen vi har. Det er blitt operert skip i Arktis i mange år, det er blitt boret og produsert på land i arktiske strøk flere steder, og dette er erfaringer vi kan ta med oss når vi skal bore lenger nord, lenger øst eller vest i Barentshavet, påpeker Eriksen.
Les også: Det norske-sjefen følte seg sabotert av egne ingeniører
Trenger mer kunnskap
Han viser også til at kunnskap om et område øker sikkerheten og minsker risikoen.
– Tilgang på data i et nytt område er viktig, men det representerer også et dilemma. Har du ikke data, kan du vanskelig tilpasse aktivitetsnivået til et akseptabelt risikonivå. Men for å skaffe data kreves det aktivitet, du må få boreerfaring og operasjonell erfaring, sier han.
For å få til dette, mener Eriksen at oljeselskapene må bevege seg på kanten av de områdene de har erfaring med fra før.
– Ved å bevege seg litt lenger, og flytte den kanten, vil vi se hvor vi møter utfordringer vi ikke klarer å håndtere. Jeg tror ikke det bare er negativt å bevege seg stadig lenger nord, for det er en del av det å lære, å framskaffe data, og kun slik kan vi konkludere om vi opererer med et akseptabelt risikonivå.
Han advarer også mot at man kun tenker på verst tenkelige utfall når man vurderer risiko.
– Vi må se på forskjellige scenarioer, selvfølgelig også de verst tenkelige, og så vekte dem opp mot hvor sannsynlig det er at det vil skje. Vi kan ikke bare ta utgangspunkt i dommedagsscenarioene og dimensjonere sikkerhet og beredskap etter det. Vi må se på hva som er den største risikobidragsyteren, og det trenger ikke være den som skjer veldig sjelden, men med stor konsekvens, framhever Eriksen.
Les også: Her går Statoils fracking-anlegg opp i røyk
God kontroll
– Vi valgte å bore brønnene våre om sommeren for å minimere risikoen for is i området. Samtidig har vi hele tiden hatt god kontroll på hvor isen befinner seg. På det nærmeste var det et lite område med is 140 kilometer fra oss, sier Irene Rummelhoff til Teknisk Ukeblad.
Selskapet overvåker hele tiden hvor isen beveger seg, ved hjelp av Meteorologisk Institutt, fly, båter og satellitter. Dersom isen skulle nærme seg området de opererer i, vil de stanse og koble fra.
– Vi vil ikke være i en situasjon hvor vi opererer med is i området, påpeker hun.
Det samme vil gjelde om det blir aktuelt å bore etter olje lenger nord og øst i Barentshavet. Rummelhoff påpeker at de her vil måtte forholde seg til de områdene som myndighetene åpner opp for virksomhet.
– Vi håper neste konsesjonsrunde blir lyst ut i løpet av året. Statoil, som operatør for en stor 23. runde gruppeinnsamling av seismikk, skyter for tiden seismikk i områdene nordøst for Hoop, og dette er områder vi vil se nærmere på. Det er ikke urealistisk at vi vil søke på lisenser her, sier hun.
Les også:
Dette er de 10 rikeste i oljebransjen
Hun skal kunne ligge 30 år permanent i et av verdens mest værharde områder
