Vostok 1, med Jurij Gagarin om bord, ble skutt opp 12. april 1961 klokken 9.07 Moskva-tid. Oppskytningsstedet var den hemmeligholdt basen verden nå kjenner som Baikonur-kosmodromen i Kasakhstan.
Det kuleformede romfartøyet var konstruert under sjefskonstruktør Sergei P. Koroljovs ledelse, og da arbeidet ble igangsatt tidlig 1958 så Koroljov for seg noe i retning av klokkeform med en bred, butt tilbakevendingsende, muligheter for en viss styring og enledning til landing i sjøen. Men førstesekretær Khrustsjov stilte seg avvisende: Sovjetiske romfarere skulle lande på moderlandets jord.
Enkelt interiør
Vostok-romfartøyets enkle, nesten primitive interiør ga klart uttrykk for at kosmonauten var mer passasjer og observatør enn pilot. Til høyre for katapultsetet fantes riktignok et styrehåndtak for manuell innretting av romfartøyet hvis automatikken sviktet, men bruk krevet en kombinasjonskode oppbevart i en forseglet konvolutt. Til høyre for styrehåndtaket var radioutstyret, og ved siden av det en matbeholder.
På venstre side av katapultsetet satt et flatt, sort panel med tre rader brytere for viktige funksjoner. Rett foran seg hadde Gagarin hovedinstrumentpanelet med en roterende globus som hele tiden viste hvor han var, dessuten en omløpsteller, et kronometer, trykk-, fuktighets- og temperaturanvisere, indikatorer som viste luftens innhold av karbondioksid og oksygen, en strålingsmåler og en trykkindikator for utvendige gasstanker.
Panelet hadde også helt til høyre en rad statuslys for de viktigste systemene om bord. Like under panelet var montert et fjernsynskamera rettet mot Gagarins ansikt, og under det igjen en optisk orienteringsanordning som skulle hjelpe kosmonauten ved en eventuell manuell innretting av romfartøyet før bremsemotor-avfyring.
Viktig informasjon
Over og litt til siden for hodet hadde Gagarin et rundt vindu, som ha kunne se utgjennom så snart dekselet rundt romfartøyet ble fjernet. Det skjedde 150 sekunder etter start, og da fulgte i begeistret ordelag en beskrivelse av det stadig fjernere landskapet under.
Løftet kosmonauten blikket oppover kunne han se ut i rommet: – Himmelen er helt mørk, Jorden er blåaktig. Alt kan ses meget klart, kunne en begeistret Gagarin fortelle.
Vel oppe i bane rapporterte Gagarin at han var i fin form. Spising og drikking foregikk uten vanskeligheter. Alt dette var viktig informasjon for dem som lurte på om mennesket kunne funksjonere i vektløhet.
Utstyrseksjon-problem
For å innlede tilbakevendingen ble bremsemotoren avfyrt automatisk over Afrika omkring 70 minutter etter start. Motoren stoppet som den skulle etter nøyaktig 40 sekunder, men utstyrseksjonen ble ikke separert. Dermed oppsto en aerodynamisk ubalanse i de ytterste lagene av jordatmosfæren slik at romfartøyet begynte å riste og kaste på seg.
Situasjonen var langt fra behagelig for Gagarin, men han forholdt seg rolig. Til slutt ble tilbakevendingstemperaturen så høy at seksjonens festeanordninger rett og slett brant opp. Dermed forsvant den, og en vesentlig del av slingringen opphørte.
Katapultsetet benyttet
Utstyrseksjon-problemet ble kjent først lenge etter Gagarin landet. Det gjorde også kosmonautens bruk av katapultsetet omkring 6 km over bakken etter at luken var fjernet i en høyde av 7 km.
Den offisielle versjonen like etter landingen gikk ut på at Gagarin befant seg i Vostok 1 helt ned, åpenbart fordi de internasjonale reglene krevet at en pilot måtte være i fartøyet fra start til landing for at en rekord skulle godkjennes. Årsaken til at et katapultsete måtte benyttes, var at Vostok ikke kunne medføre en fallskjerm stor nok til å få dempet landingsstøtet skikkelig.
Gagarin frigjorde seg fra setet i en høyde av omkring 4 km, og landet klokken 10.55 Moskva-tid i sin egen skjerm i en åker i nærheten av landsbyen Smelovka i Saratov-distriktet.
Heltestatus
Gagarin fikk en overveldende mottagelse ved hjemkomsten til Moskva, og ble med tiden gjenstand for en enorm heltedyrkelse. Ikke bare i Sovjetunionen, men i store deler av verden for øvrig.
.png){kind=logo}
I USA skapte meldingene om ferden et nytt Sputnik-sjokk, og bidro vesentlig til president John F. Kennedys initiativ for å sende mennesker til Månen og returnere dem trygt til Jorden innen utgangen av 1960-årene.
